Amorphis - prog på alvor
Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.
Som alltid litt seint ute til festen, men heldigvis ikke for sein. Amorphis imponerte stort som oppvarming til Arch Enemy. Sjelden gidder jeg løpe fra sideinngangen til hovedinngangen for å få med meg mest mulig av konserten av et (for meg) totalt ukjent band.
Og jeg har gått og digga «Tales from the Thousand Lakes» (1994), og da særlig «Black Winter Day» siden den kvelden. Tenk at jeg ikke sjekka de nyeste utgivelsene deres, og dermed fant jeg ut at de slapp «Borderland» i høst. Jeg må jo bare innrømme – den har gått meg varm i skauen de siste dagene.
«Bones» minner veldig om Fight the Fight og da er det kanskje ikke rart at jeg er hekta på disse finnene. «Fog to Fog» vrir, vender og bukter seg som Kalevala gjør og er nok den mest spilte låta på skiva for min del. Sånn bortsett fra «The Lantern», da. Som er så mektig at jeg sikkert blir en halvmeter høyere der jeg trasker i frossen mose.
Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert. «Borderland» er femtende skiva til Helsinki-bandet, og jeg gleder meg til å ta fatt på resten av diskografien deres.
Det forekommer meg at Tomi Joutsen (vokal), Esa Holopainen og Tomi Koivusaari (gitar), Jan Rechberger (trommer), Olli-Pekka Laine (bass) og Santeri Kallio (keyboards) har produsert mye bra musikk og forhåpentligvis kommer til å fortsette med det.
Låtliste: The Circle // Bones // Dancing Shadow // Fog to Fog // The Strange // Tempest // Light and Shadow // The Lantern // Borderland // Despair
Del på Facebook | Del på Bluesky