Valkyrien Allstars, Rockefeller 09.02.2013

Det begynner freskt med selveste Fanitullen, og et fullstappet Rockefeller er med på felenotene fra første stund. Stemningen i salen er preget av en hygge og entusiasme man slett ikke alltid sanser på Rockefeller. De tre spillemennene varierer energien og stemningen gjennom et nærmere to timer langt sett, og manøvrerer seg på dynamisk vis gjennom eksplosivt og vevert, mellom gammelt materiale og nyere. Ofte tales det direkte til rockefoten, andre ganger føler man på en transelignende magi, som under tittelsporet til siste plate, "Ingen Hverdag", eller den nydelige "Jeg Tenker På Deg".


Valkyrien Allstars / /


Mellom låtene holdes praten til et befriende minimum, med fraser som ”Står til?”, ”Funka det, eller?”, og min personlige favoritt; ”Nå skal dere faen meg få!” før singelen Grøfter – hvilket stemmer overens med bandets barduse fremtoning. Det samme gjør vokalist Tuva Syvertsens røykhese stemme, kjennetegnet av godt plasserte krumspring og tidvis ballesparkende stunts, som under coverlåta Hvis Jeg Var Deg – for øvrig et nummer av langt mindre interesse enn bandets originalmateriale, men som flyter på overlegen framføring.


Foto: Sunniva Lind Høverstad

Riktignok sliter nevnte røykhese stemme merkbart ettersom konserten varer, og ved flere anledninger var det usikkert om den ville holde. Det gjorde den heller ikke alltid, men de få mishaps’ene som fant sted gjorde ingen ting for å forringe konsertopplevelsen.

Bandet avslutter med ekstranummeret Tåre, Du Tarv Ikkje Falla, med en Tuva som strekker hals og synger uten mikrofon ut over publikum, som broderlig hysjer bakover på de treigeste. Et glimrende knep, som selvsagt ble slukt rått og besvart med trampeklapp.

Det deiligste med Valkyrien er at de taler til urnordmannen i deg, samtidig som konsertgjengerurbanisten kiles. Det er feler det spilles på – og det fenger som faen! – allikevel tror du du er på rockekonsert. Eneste uinnfridde forventning må være at man som publikummer aldri riktig når det høyeste energinivået. Men dette er flisespikkeri.

Er du interessert i innovativ musikk fremført på høyt nivå, med garantert humørløfter, er Valkyrien Allstars et mer enn safe valg.


Del på Facebook | Del på Bluesky

For noen stjerner de er, Valkyrien Allstars!

(15.12.25) Det må være morsomt å kunne si at man spiller i et band som ikke låter som noe annet band i hele verden.


For noen stjerner de er, Valkyrien Allstars!

(15.12.25) Det må være morsomt å kunne si at man spiller i et band som ikke låter som noe annet band i hele verden.


Ujevnt denne gang, Viagra Boys

(14.12.25) Viagra Boys er fortsatt noe av det heteste du kan se på skandinaviske konsertscener. Søndag 7. desember gjorde de Sentrum Scene i Oslo til sin personlige lekegrind. Deres rene galskap, satire, fengende riff og lekne tilnærming gjør dem til et spektakulært skue som folk reiser langt for å se - og de innfrir alltid på et vis.


Hilma Nikolaisens jul

(10.12.25) Det peises på med kubjeller og klokkeklang og alt annet som hører jula til. Men dette er ingen vanlig juleplate.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.