Swans – majestetisk, intenst, massivt
På sin ellevte konsert i Oslo gjør Swans det igjen: I løpet av 2 timer forvandler de Vulkan Arena til et eget, lukket univers. Det amerikanske eksperimentelle kunst-rockebandet fra New York, leverer en sjelsettende kulturell reise – majestetisk, intenst, suggerende og så massivt at både kropp og sinn er som i en renselsesprosess.
Swans / Vulkan, Oslo / 19.11.25
Scenen bader i rødt lys, med et bakteppe i dyp blå velour som eneste kontrast. I dette nesten rituelle rommet maner Michael Gira frem sitt 7-manns (og en kvinne) orkester på mesterlig vis. Det er ingen som helst tvil om at han er bandets ubestridte leder, kapellmester og kreative drivkraft – konsentrert, tilstedeværende og med en myndig autoritet som styrer hver eneste ansats, hver pause, hver eksplosjon.
Musikken bygger seg opp i lange, repeterende bølger – dronete, monotone og likevel hele tiden i bevegelse. Låter som «The End of Forgetting» og «Newly Sentient Being», foreløpig plateløse, føles mer som ritualer enn "sanger" - der de starter som lavmælte droner og vokser til overveldende lydlandskap.
«Paradise is Mine» fra "The Beggar" og «The Merge» fra den ferske plata "Birthing", vever nyere materiale inn i helheten, mens «A Little God in My Hands» fra "To Be Kind" minner om hvor langt dette bandet har strukket rockformatet det siste tiåret.
Publikum på Vulkan er helt euforiske, ja, bergtatt, der de vugger med - som om band og publikum smelter sammen til en eneste stor organisk masse. Nevnte jeg at det spilles høyt?
Giras vokal ligger et sted mellom en distinkt Jim Morrison-messig deklamasjon og en mer desperat, Nick Cave-sk intensitet og desperasjon – som om han står midt i rommet og preker en poetisk undergang og forløsning samtidig. Det hele hviler på et komp og et gitararbeid som tidvis kunne passet lydsporet til en Jim Jarmusch-film: Det er i farger og sort/hvitt på en gang.
Musikken er hard, mørk, og seig, med klare ekko av Lou Reed og Velvet Undergrounds "Heroin", deres kanskje mest energiske støymaskin, og ikke minst, måten de bygger sine trance-aktige grooves - som aldri helt slipper taket.
Det er nettopp dette som gjør Swans-konserter så spesielle: De er brutalt fysiske, men også dypt emosjonelle.
Konserten oppleves mer som én sammenhengende bevegelse enn en rekke enkeltlåter; en lang, sakte stigende kurve med repeterende temaer, og hvor støy og stillhet hele tiden brytes mot hverandre. Det er krevende – tidvis nesten utmattende – men når alt klaffer, føles det som å stå midt i en vegg av organisert massiv lyd, snarere enn på en vanlig rockekonsert.
Men det henger så absolutt sammen, takket være dirigent Giras disiplin med taktastokken. Tidvis sittende, noen ganger som et frådende vesen med armer, bein og hode i alle retninger - for å få alle til til å prestere sitt ypperste. Og det lykkes han med. Dette er lagarbeid.
Siden gjenforeningen i 2010 har Swans levert den ene kritikerroste utgivelsen etter den andre og befestet sin posisjon som referansepunkt for eksperimentell (kunst) rock og egentlig ikke i en plasserbar sjanger. Denne kvelden på Vulkan viser hvorfor: Bandet er ekstremt samspilt, lydnivået grenseløst, men kontrollert, og intensiteten uavbrutt fra første tone til siste utladning – låtene føles som et helhetlig byggverk av velsmurte, analoge sveitsiske urverk.
Resultatet er en kveld "av de sjeldne" i hovedstaden: En legendarisk svanesang – heldigvis ikke i betydningen farvel, men som nok et bevis på at Swans fortsatt er blant de aller mektigste live-opplevelsene man kan utsettes for.
Del på Facebook | Del på Bluesky