Big Thief: "Verdens beste band" - nesten

Indiefolkrockens store helter med sitt første album som trio – etter tre års stilhet. Velkommen tilbake, skal de være.


Snart ti år inn i karrieren er det fristende å si at Big Thief har startet på nytt. Utgivelsen av «Double Infinity» er den første som trio, etter at bassist Max Oleartchik forlot bandet for en tid tilbake. Istedenfor å hente inn en ny bassist, inviterte New-York-bandet inn hele ti eksterne musikere til å bidra på den sjette skiva, gjennom lange jam sessions. Resultatet har blitt variert, flytende og tidvis svært vakkert, selv om albumet som helhet ikke når helt opp mot toppen av deres svært imponerende katalog.

"Double Infinity" åpner søkende, småkranglete og nesten litt tåkete, med den nydelige «Incomprehensible». Slik fortsetter det også på «Words», der de blander folk, indie og americana i en så skjønn forening som kun New-York-trioen kan. På tredjelåta «Los Angeles» blir vi nærmest invitert med inn på en liten pub, der et enkelt band står ved enden av baren og spiller. En variert og sterk åpning. Perfekt, egentlig.

De mister meg litt på «All Night All Day», og «Grandmother» er et spor jeg ikke riktig liker. Likevel er det stort sett alltid godt å være en del av det unike musikalske landskapet Big Thief inviterer meg inn i. Ingen er akkurat som dem. 

I den nydelige tittellåta er vi tilbake på det nivået som gjør at flere indie-fans kaller dette «verdens beste band». Samme kan man si om den lett trommende «No Fear», som glir så sømløst gjennom øregangen at det er en fryd. Livet gir mening når Adrianne Lenker synger om skjønnhet, tap, og alt dette som gjør et liv. Ja, da lytter man, selv når hun nærmest høres litt likegyldig ut.  

Dersom det ennå ikke har kommet tydelig frem, så er jeg stor fan av Big Thief. Enkelte av låtene og minst tre av albumene deres er blant de fineste jeg vet om. Siden du lurer; dette gjelder debuten "Masterpiece" (2016), "U.F.O.F." (2019) og "Dragon New Warm Mountain I Believe in You" (2022), som etter min mening er et av 2000-tallets største verker. "Double Infinity" er ikke på det nivået, selv om også denne skiva har hint av storhet og jevnt over er et solid verk.

Heldigvis har vi ikke terningkast her i Puls. Da hadde jeg endt opp med en terning som ikke står i stil til hvor mye jeg faktisk kommer til å høre på dette albumet. Det er uansett godt det finnes band som Big Thief i 2025. I 2026 spiller de to konserter på Sentrum Scene. Mulig jeg drar på begge.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Eventyrlig morsomt om The Beatles i Norge!

(09.01.26) Vil du ha ei coffee table-bok om The Beatles? Ei bok alle som har noen år på baken bare MÅ begynne å bla i? Sigbjørn Stabursvik kommer deg til unnsetning.


En basalt fundamentert suksess

(07.01.26) Poesi, tilsatt musikk. Det er vel strengt tatt oppskriften på all populærmusikk? Steinar Raknes og Lars Saabye Christensen gjør dette til en ganske annen kunstform.


Staxrud Allstars fyrte av nyttårsraketten

(04.01.26) Ingen hadde det så moro som musikerne selv, og aller mest Eivind Staxrud, når musikeren fra Ås inviterte til AC/DC med noe attåt. Det som skilte denne konserten fra andre cover- og tributeband var det vanvittige stjernelaget på scenen, og at enkelte hadde direkte relasjoner til låtene.


Våre anmelderes 10 på Topp 2025

(31.12.25) PULS-toppen 2025? Selvfølgelig har vi ikke greid å samle oss. Men vi finner faktisk to album på tre forskjellige lister - Alan Sparhawks "Alan Sparhawk with Trampled by Turtles", Swans' "Birthing" og Seigmens "Dissonans".


Rund gjerne året av med Richard Ashcroft

(30.12.25) En av indie-popens store melankolikere, ikke minst en melodisnekker av rang. I forkant av jula slenger Richard Ashcroft et riktig så kosete album inn under treet.


Resjemheia - ikke akkurat felegnikk

(30.12.25) Jeg kommer garantert til å si til noen av de må lytte til Hesjemreia. Til både band og de det måtte gjelde, beklager jeg på forhånd. Dette går heller under «kjært barn har mange navn» enn at jeg ikke liker Resjemheia.