Big Thief: "Verdens beste band" - nesten

Indiefolkrockens store helter med sitt første album som trio – etter tre års stilhet. Velkommen tilbake, skal de være.


Snart ti år inn i karrieren er det fristende å si at Big Thief har startet på nytt. Utgivelsen av «Double Infinity» er den første som trio, etter at bassist Max Oleartchik forlot bandet for en tid tilbake. Istedenfor å hente inn en ny bassist, inviterte New-York-bandet inn hele ti eksterne musikere til å bidra på den sjette skiva, gjennom lange jam sessions. Resultatet har blitt variert, flytende og tidvis svært vakkert, selv om albumet som helhet ikke når helt opp mot toppen av deres svært imponerende katalog.

"Double Infinity" åpner søkende, småkranglete og nesten litt tåkete, med den nydelige «Incomprehensible». Slik fortsetter det også på «Words», der de blander folk, indie og americana i en så skjønn forening som kun New-York-trioen kan. På tredjelåta «Los Angeles» blir vi nærmest invitert med inn på en liten pub, der et enkelt band står ved enden av baren og spiller. En variert og sterk åpning. Perfekt, egentlig.

De mister meg litt på «All Night All Day», og «Grandmother» er et spor jeg ikke riktig liker. Likevel er det stort sett alltid godt å være en del av det unike musikalske landskapet Big Thief inviterer meg inn i. Ingen er akkurat som dem. 

I den nydelige tittellåta er vi tilbake på det nivået som gjør at flere indie-fans kaller dette «verdens beste band». Samme kan man si om den lett trommende «No Fear», som glir så sømløst gjennom øregangen at det er en fryd. Livet gir mening når Adrianne Lenker synger om skjønnhet, tap, og alt dette som gjør et liv. Ja, da lytter man, selv når hun nærmest høres litt likegyldig ut.  

Dersom det ennå ikke har kommet tydelig frem, så er jeg stor fan av Big Thief. Enkelte av låtene og minst tre av albumene deres er blant de fineste jeg vet om. Siden du lurer; dette gjelder debuten "Masterpiece" (2016), "U.F.O.F." (2019) og "Dragon New Warm Mountain I Believe in You" (2022), som etter min mening er et av 2000-tallets største verker. "Double Infinity" er ikke på det nivået, selv om også denne skiva har hint av storhet og jevnt over er et solid verk.

Heldigvis har vi ikke terningkast her i Puls. Da hadde jeg endt opp med en terning som ikke står i stil til hvor mye jeg faktisk kommer til å høre på dette albumet. Det er uansett godt det finnes band som Big Thief i 2025. I 2026 spiller de to konserter på Sentrum Scene. Mulig jeg drar på begge.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Gluecifer - aldri har de vært bedre

(02.03.26) Allsangen ljomer. Biff trenger knapt synge sjøl. Energien på scena gjør at bandet stråler, og det smitter over. Noen konsertkvelder er bedre enn andre – dette var en av dem.


Levi Henriksen elsker Sverige

(02.03.26) Et helt album om Sverige? Ikke så rart, egentlig. Handlinga i Levis romaner er jo ofte lagt til Skogli, ei lita bygd utafor Kongsvinger som egentlig heter Granli. Derfra er veien kort til svenskegrensa – bare 3 mil, faktisk.


Bøye seg i støvet for Pil & Bue

(28.02.26) Pil & Bue. Hammerfest & Alta. Trommer & gitar. Følelser & kontraster.


Gorillaz - disiplinert, rikt gjennomarbeidet

(28.02.26) På Gorillaz sitt niende album «The Mountain» åpner de med et storslått, nesten filmatisk anslag som kan minne om tidligere høydepunkter. Dette er imidlertid ikke noe nostalgi, men en plate som konfronterer tap og forgjengelighet, og som desperat leter etter en form for forsoning ... Ja, dette er noe nytt.


Hurula overbeviste igjen

(28.02.26) Med gjestespill og sang fra Lars Winnerbäck på "Husen här ute" allsang og et herlig øsende driv skapte Hurula allsang og fikk publikum til å klappe ivrig med til slagkraftig sosialrealistisk rockelyrikk på Parkteatret.


U2 - lysende, rett og slett

(27.02.26) U2 går, ikke overraskende, rett inn i politikken. Mer oppsiktsvekkende er det at de for alvor glimrer, reint musikalsk.