Forandring fryder, eller ROCK - hva er det?
- Hvis vi skal velge mellom GramArt og en såpass liten støtteordning som Turné- Transport- og Festivalstøtteordningen, er det vel klart for alle at vi velger GramArt. Man kan selvfølgelig være uenig i dette, men på lang sikt tror jeg denne løsningen gagner norsk musikkliv mer enn en noe tilfeldig pengespredning med engangsløsninger som denne såpass lille ordningen kan bidra til. Dette skriver Bitten Forsudd i et slags tilsvar til diverse utspill fra Norsk Rockforbund og Venue 2000.
Jeg sitter og mimrer over "rocken", og "rockens" massive motstand mot de såkalte rockemillionene. Det er sikkert flere enn meg som husker argumentene: Rocken er opprør, rocken skal ikke tilhøre staten, Arbeiderpartiet har ikke noe med å blande seg borti rocken, osv. osv.
Det var gøy med rock. Særlig når den skulle organiseres.
Rock ble enda morsommere når den store rockesekken ble så full av stilarter og avarter at man begynte å få problemer med å kalle det rock, og man så seg tvunget til å forsøke navngi sekken med for eksempel "rytmisk musikk".
Det var på det tidspunktet at vi som arbeidet i RIO, Rockens Interesseorganisasjon forsto at det var flere enn rockutøvere og -komponister som hadde problemer med å nå det vi kalte "sitt fulle kunstneriske og økonomiske potensiale".
På den tiden hadde vi en liten enhet i RIO som arbeidet med juss for rockutøvere og -komponister. Etter mye motstand blant de vi forsøkte å være til for, vant denne lille enheten heder og ære. Det samme gjorde RIOs medlemsservice. Med lønn i RIO tilsa dette omtrent lønn i himmelen.
Vi så at RIOs medlemsservice og juridiske avdeling fortjente å overleve, og begynte å se oss om etter bedre økonomiske muligheter. Vi var samorganisert med Norsk Rockforbund, AKKS og GramArt i Samlet Norsk Rock (SNR). Samlet Norsk Rocks administrasjon var i ferd med å spise opp de to millionene man mottok fra Staten hvert år. Det var lite igjen til å drive organisasjonene.
RIO forsøkte å påpeke dette i budsjettforhandlingene i SNR hvert år, men ble nedstemt blant annet av Norsk Rockforbund som hadde 3 av 7 stemmer i denne sammenhengen. Norsk Rockforbund brydde seg den gangen så lite om norske, uetablerte rockutøvere og -komponister (selv hadde de nemlig 1,3 millioner via Norsk Musikkråd pr. år) at de var mer enn villige til å la RIO bli kvalt av mangel på ressurser, til fordel for den noe formløse tingen som het Samlet Norsk Rock.
RIO valgte å slå seg sammen med GramArt som hadde ressurser, kunnskaper og aksept nok til å ivareta både juridisk avdeling og medlemsservice. Før dette hadde GramArt for så vidt gitt råd og hjelp i forbindelse med platekontrakter, men ettersom vedtektene deres forlangte at man skulle være utgitt for å bli medlem, hadde de liten reell påvirkningskraft, ettersom de måtte forsøke å omgjøre allerede inngåtte avtaler. Ved at RIO og GramArt fusjonerte, ble vedtektene endret, slik at de uetablerte, kommende artistene kunne bli medlemmer. Nå begynte vi for alvor å kunne påvirke omgivelsene, ikke bare for rockutøvere og -komponister, men for alle utøvere/komponister. Utøvere/komponister, uansett sjanger, forholder seg i stor grad til de samme omgivelsene.
"ROCKEN" eller ROCK, som vi pleide å si før vi kom på statsbudsjettet.
Trenger vi dette skillet mellom rock og resten av verden lenger? Jeg tror ikke det. Rock som særtilstand i bevilgningsverdenen har kanskje utspilt sin rolle. Ser man på de musikalske uttrykkene i dag, finnes det aksept for å kunne gjøre mer eller mindre hva man vil. Å definere de nye uttrykksformene gir oss en rekke pussige ordkonstellasjoner, og det er langt enklere å kalle dette for musikk enn for "rock og beslektede musikkformer". Trenger vi da rene rockorganisasjoner? Vi mente at man ikke trengte det for utøverne, og tok konsekvensen av det.
HVEM GRAMART ER TIL FOR
GramArt er til for etablerte og uetablerte utøvere/komponister. Det er et stort poeng for GramArt å få de uetablerte artistene som medlemmer, slik at vi kan rådgi og hjelpe dem før de etablerer seg og før de inngår kontrakter med plateselskaper, management eller for den saks skyld arrangører. Vi er altså ikke en organisasjon som først og fremst er til for de etablerte artistene, men en organisasjon som vil bidra til at artister som vil bli etablerte skal få lov til å forsøke å etablere seg, uten å bli lurt.
Vi begynner å se resultater av arbeidet, men vi har langt igjen. Den såkalte musikkbransjen har begynt å ta hensyn til sine artister, og vi aner konturene av en ny bevissthet i bransjen hvor artistens egenverdi er i ferd med å få en status. Bransjen har begynt å få forståelsen av at det skal fornøyde artister til for at disse skal være i stand til å generere de pengene som resten av bransjen lever av. En fornøyd artist er ikke en sulten og lurt artist. En fornøyd artist er en artist som forstår rekkevidden av de kontraktene vedkommende inngår, som har et godt samarbeid med sine omgivelser og som har mat i magen.
HVEM NORSK ROCKFORBUND ER TIL FOR
er ikke godt å si. De opererer med medlemstall på rundt 20.000, men glemmer ofte å informere om at de har ca. 160 rockklubber som medlemmer og at det er disse rockklubbenes publikum som får medlemstallet opp i ca 20.000.
Så - er Norsk Rockforbund en publikumsorganisasjon eller en arrangørorganisasjon? Ikke vet jeg. Hvis publikum fikk bestemme, hva ville Norsk Rockforbund ha vært da?
Vi ønsker oss et oppegående Norsk (Rock)forbund, eller helst Norsk Arrangørforbund som kan være en reell og dyktig motpart i noen sammenhenger, men også en skikkelig medspiller i andre sammenhenger.
HVA ER DET VI VIL?
GramArt vil, på vegne av medlemmene, utgjøre en reell påvirkningskraft overfor musikkbransjen/industrien. Dette gjør vi på følgende måter:
· Vi informerer og holder kurs for våre medlemmer
· Vi har individuelle kontraktsgjennomganger
· Vi utarbeider rettferdige standardavtaler
· Vi har en innholdsrik medlemsservice
· Vi påvirker artistenes omgivelser
Vi er ganske gode til å gjøre dette, men vi vil ha muligheten til å gjøre det enda bedre.
Gjennom å få mer oppdaterte, kunnskapsrike artister ser vi en mulighet for en generell kompetanseheving i bransjen. Bransjen er nødt til å møte mer kunnskapsrike artister med en organisasjon i ryggen, som gjør at bransjen selv er nødt til å heve seg for å møte denne utfordringen. På sikt tror jeg vi vil få se at dette vil gjøre norsk musikkliv sterkere, og bedre i stand til å møte utfordringene som følger blant annet ny teknologi og nye media.
ER DET NOEN ANDRE SOM SKAL LEVE AV DE 3,5 MILLIONENE FRA TTF- ORDNINGEN?
Ja, det er det. En god slump av disse pengene kommer til å gå til AKKS, for å styrke AKKS i sitt arbeid med de virkelig uetablerte utøverne. AKKS står for musikalsk opplæring (hovedsakelig for jenter), er pådriver for å skaffe øvingslokaler og arbeider med å skaffe flere øvingslokaler. Å gi AKKS en stor del av disse 3,5 millionene vil sette AKKS i stand til å overleve på en måte som de aldri ble gitt muligheten til, innenfor Samlet Norsk Rock. Det vil også gi AKKS muligheten til endelig å kunne se seg råd til å ha en drift med kontinuitet, i stedet for å måtte basere seg på forskjellige arbeidsmarkedstiltak. AKKS får med dette også bedret sine muligheter til å rekruttere til norsk musikkliv.
HVILKE PENGER SKAL VI LEVE AV?
Og hvilke penger vil vi leve av?
Hvis vi skal velge mellom GramArt og en såpass liten støtteordning som Turné- Transport- og Festivalstøtteordningen, er det vel klart for alle at vi velger GramArt. Man kan selvfølgelig være uenig i dette, men på lang sikt tror jeg denne løsningen gagner norsk musikkliv mer enn en noe tilfeldig pengespredning med engangsløsninger som denne såpass lille ordningen kan bidra til.
Vi synes det er beklagelig at det er akkurat disse pengene som forsvinner, men kanskje de ikke forsvinner helt allikevel? Med et sterkt GramArt kommer pengene de til gode som de var ment for, nemlig de uetablerte artistene. Det er de uetablerte artistene som er mest ressurskrevende å ha som medlemmer både hva gjelder tid, materiale og penger.
Det finnes, i den norske avgiftsjungelen, andre penger som egentlig hører musikklivet til. Dette utgjør relativt store summer, som overhodet ikke kommer norsk musikkliv til gode. Dette er de pengene vi egentlig vil leve av, og det trengs bare en brøkdel av disse pengene for at GramArt skal kunne bestå. Dette er de pengene vi vil arbeide for å kunne leve av, men vi må overleve i mellomtiden. Ettersom Gramos ufordelbare midler vil forsvinne om få år, er vi nødt til å sikre GramArt, inntil den dagen kommer da artistene ikke lenger trenger oss.
Vi vil, så godt vi kan, bidra til at de uetablerte og etablerte artistene skal få ordentlige penger i handa på andre måter enn akkurat gjennom denne ene ordningen. Dersom Norsk Rockforbund vil være med på dette arbeidet, skal de være hjertelig velkommen, sammen med andre organisasjoner av både nyere og eldre dato. Vi har tross alt noe til felles, alle vi musikkrelaterte organisasjonene - vi vil bidra til å gjøre noe bra for norsk musikkliv.
HVORDAN SKAL VI GJØRE DET?
Det er på tide å konsentrere seg om å lage kaken større. For å få til dette, trengs det samarbeid. Man trodde at en paraplyorganisasjon (Samlet Norsk Rock) kunne være et sted å samarbeide, men ettersom det viste seg å være et godt sted for å motarbeide, har man kommet seg ut av denne organisasjonsformen.
Dersom vi i de musikkrelaterte organisasjonene klarer å se på hvilke områder vi er motparter og på hvilke områder vi kan være samarbeidspartnere, er mye gjort. Hvis vi blir enige om hva vi er enige om, kan vi kanskje få gjort noe ordentlig arbeid, sammen.
FORANDRING?
GramArt arbeider for varige forandringer til det bedre for våre medlemmer. Dette drar med seg varige forandringer også for andre i musikklivet. På sikt håper vi at forandring fryder, men ser at forandring kan være skummelt, når man (nesten) vet hva man har, men ikke hva man får.
Så får tiden vise .
Oslo, 11.01.2000, Bitten Forsudd, GramArt
Del på Facebook | Del på Bluesky