© 2025  D'Place Entertainment © 2025  D'Place Entertainment © 2025  D'Place Entertainment © 2025  D'Place Entertainment © 2025  D'Place Entertainment

Fan av Grateful Dead? Kom deg på kino!

”The Grateful Dead Movie” gir et unikt innblikk i de anarkistiske tilstandene som råda rundt konsertene med Grateful Dead – både på og utafor scenen.


The Grateful Dead Movie / Regi - Jerry Garcia, Leon Gast /


Grateful Dead ble et band i 1965/66, og holdt det gående i nesten 30 år. Bandets grunnlegger, vokalist og gitarist Jerry Garcia døde i 1995, bare 53 år gammel.

Grateful Dead var et utprega live-band, og gjorde tett innpå 2500 konserter. Konsertene kunne strekke seg over mange timer og fløyt tidvis ut i rein improvisatorisk jamming. Noen kalte det jazz, men så var ikke tilfelle. Bandet besto av høykompetente musikere, men jazz var aldri en form de beherska (om de noen gang prøvde).

De tok av som et bluesorientert band, og endte opp som … psykedelia. Alt var lov på scenen, liksom alt det industrielle rundt bandet var lovløst. Mens resten av bransjen bekjempa ulovlige konsertopptak på det mest bestemte, opptak som seinere ble utgitt som såkalte bootlegs, oppfordra Grateful Dead publikum direkte til å gjøre sine private opptak.

Mange slike opptak kan i dag lastes ned legalt fra nettstedet Archive.org.

Jeg så dem i San Francisco seint på 80-tallet. En minnerik opplevelse, indeed – ikke minst møtet med hundrevis av «deadheads»; fans som fulgte bandet rundt om i hele USA. «Blomsterbarn», ofte fra den øvre middelklasse, som aldri ble ferdig med The summer of Love. Vi snakker sektlignende tilstander.

Mesteparten av opptakene som ble til «The Grateful Dead Movie” stammer fra en konsert i Winterland Ballroom i San Francisco, 1974. Filmen ble første gang vist i 1977, men er nå brusha opp etter alle kunstens regler. Hvorfor den settes opp påny i dag? Bandets 60 års jubileum.

«Wake up to find out that you are the eyes of the world”, mener bandet, og publicum kunne ikke vært mer enig: “If the dead would die, I had a reason to cry.” LSD hadde sin glansperiode som rocke-dop da Grateful Dead svingte taktstokken – om enn ikke akkurat i 4/4.

To konserter med Grateful Dead var aldri like, og denne konserten i San Francisco er derfor også one of a kind. Musikken er mangfoldig, for å si det forsiktig. Tidvis veldig bra, andre ganger ulidelig kjedelig. Men hva henter de fram som ekstranummer? Chuck Berrys tregreps-klassiker «Johnny B. Goode!»

Filmen er for fans and for fans only. Som sådan er den imidlertid et must. Filmen vises på ODEON IMAX Storo i Oslo torsdag 14. og lørdag 16. august. Torsdag starter med quiz leda av Thomas Feldberg klokka 18.30. Filmstart klokka 20.00.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Eventyrlig morsomt om The Beatles i Norge!

(09.01.26) Vil du ha ei coffee table-bok om The Beatles? Ei bok alle som har noen år på baken bare MÅ begynne å bla i? Sigbjørn Stabursvik kommer deg til unnsetning.


En basalt fundamentert suksess

(07.01.26) Poesi, tilsatt musikk. Det er vel strengt tatt oppskriften på all populærmusikk? Steinar Raknes og Lars Saabye Christensen gjør dette til en ganske annen kunstform.


Staxrud Allstars fyrte av nyttårsraketten

(04.01.26) Ingen hadde det så moro som musikerne selv, og aller mest Eivind Staxrud, når musikeren fra Ås inviterte til AC/DC med noe attåt. Det som skilte denne konserten fra andre cover- og tributeband var det vanvittige stjernelaget på scenen, og at enkelte hadde direkte relasjoner til låtene.


Våre anmelderes 10 på Topp 2025

(31.12.25) PULS-toppen 2025? Selvfølgelig har vi ikke greid å samle oss. Men vi finner faktisk to album på tre forskjellige lister - Alan Sparhawks "Alan Sparhawk with Trampled by Turtles", Swans' "Birthing" og Seigmens "Dissonans".


Rund gjerne året av med Richard Ashcroft

(30.12.25) En av indie-popens store melankolikere, ikke minst en melodisnekker av rang. I forkant av jula slenger Richard Ashcroft et riktig så kosete album inn under treet.


Resjemheia - ikke akkurat felegnikk

(30.12.25) Jeg kommer garantert til å si til noen av de må lytte til Hesjemreia. Til både band og de det måtte gjelde, beklager jeg på forhånd. Dette går heller under «kjært barn har mange navn» enn at jeg ikke liker Resjemheia.