Sjarmerende, hjemmekoselig Basia Bulat

Det ble en meget trivelig tirsdagskveld på Parkteatret. Først og fremst på grunn av singer-songwriterens flotte, uttrykksfulle vibrato-stemme og gode følsomme låter, men også hennes vinnende, vennlige vesen var vesentlig.

---

Basia Bulat / Parkteatret / 03.06.25

Av Jan-Olav Glette // 06.06.25

---

41-åringen født i Toronto og oppvokst i Etobicoke og London, Ontario (født 13.april 1984) veksler mellom å spille keyboard, gitar, charango og autoharpe. Hele tiden er hun parat med en avvæpnende kommentar mellom låtene. Hennes voksne ungpike-sjarm og leende væremåte smitter fort, og skaper en gemyttlig, god atmosfære blant publikum som smiler og er glade for å være her. Det føles nesten hjemmekoselig.

En stemning som dels underbygger triste og undrende tekster. Men lyrikken er ikke bare tankefull, bittersøt, søkende og lengselsfull. Den kan også være både varm og energigivende.

Hun har to mannlige makkere, inkludert ektefellen Andy Woods på bass og gitar. Bortsett fra en solo-sekvens midtveis, backer de henne hele veien i form av inderlig og godt musikalsk håndverk.

Hele utstrålingen hennes, tekster og musikk, føles oppriktig - samtidig lett og tilgjengelig. Sangene kommer innenfor et relativt allsidig spekter.

Men den virkelige kraften er nok hennes sterke stemme som kan få en til å tenke på Marianne Faithfull, ja til og med Adele.

Musikalsk kan det iblant minne om Jenny Lewis, andre ganger The Weather Station eller 10.000 Maniacs.

Vi får høre at de kom til Europa rett fra Montreal dagen i forveien, og er plassert i skogen tre kvarters kjøring utenfor Oslo. Til Basias skuffelse var det ingen troll å se denne gangen heller.

Derimot er Barbara Josephine Bulat, som hun egentlig heter, veldig fornøyd med at noen ved forrige Oslo besøk hadde ment hennes autoharpe-spill minnet om black metal. Det fylte henne med stolthet, og fortjente en spesifikk sang.

Det er spesielt fint med de mer dempede folklåtene inspirert av Fairport Convention og dess like. Når hun drar i gang de nyere mer poporienterte sangene løsner stemningen blant publikum over i dans og tilløp til allsang.

Kanskje aller mest når de gjør "Tall Tall Shadow" som ble benyttet i Nintendo Switch-versjonen av videospillet "The Long Dark".

Det er en driftig og mollstent låt av det grandiose slaget.

Men allerede under "Disco Polo" et par låter tidligere i settet er stemningen elektrisk i det langt fra overfylte lokalet på Grünerløkka.

Låten er en hyllest til den avdøde faren som pleide å lytte til polsk dansemusikk hjemme, hvilket hun avskydde under oppveksten, men nå lengter etter i søken og savn av pappa. Piano- og gitarlærer-moren var mer interessert i å lære datteren Chopin.

Uskyldsren moro basert på musikk som kan anses enkel og dum, men som også er folkelig og humørfylt.

Mitt personlige høydepunkt var like fullt den strålende mer folk- og rootsaktige "Heart Of My Own".

Oppløftet og med et godt smil om munnen forlot vi Parkteatret - overbevist om å grave dypere i musikken til Basia Bulat som vi har fulgt med interesse i mange år, men aldri trengt virkelig dypt ned i.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky