Lydinfernoet A Place to Bury Strangers
Brooklyn, New York- trioen A Place To Bury Strangers bød på et svært sanselig time på Parkteatret i Oslo da hverdagen meldte sin ankomst etter påsken. Larmende, ekstrovert støyrock veltet over oss med unik kraft og øredøvende volum når de bragte «Synthesizer Tour II» til våre farvann.
A Place To Bury Strangers / Parkteatret / 22.04.25
Med voldsomme, intenst jagende strobelys, massive mengder røyk og et lydnivå jeg knapt kan huske å ha opplevd maken til, fikk de sinn i bevegelse. I 23 år har Oliver Ackerman med varierende besetninger skapt en egenartet miks av noiserock, shoegaze og post punk som stadig er i utvikling.
De var mye mer skingrende og høylytte enn jeg minnes dem fra Garage i 2010 eller Magnet Club i Berlin i 2012. Vi må tilbake til konserter med Merzbow eller Motörhead for å finne noe lignende volum. Selv Mogwais opptreden på Rockefeller for noen måneder siden ble bare barnemat i forhold.
Scenen er mørktlagt. Vi kan knapt skimte de tre bandmedlemmene der oppe. Særlig er vokalist og gitaristen i front omgitt av røyk. De skimtes som skygger mer enn personer. Etterhvert omsluttes de av psykedeliske flakkende lys eller intense serier av strobelys kraftige nok til å jage epileptikere og andre lysfølsomme på dør. Lyden som slår mot oss er pulserende. Særleg er den god på en låt som " Disgust" hvor vi faktisk kan få med oss frasene og synge med. Publikunsresponsen til å ta og føle på. Som hypnotiserte trekker publikum mot scenen.
Ackerman snarere chanter enn synger.
De har også byttet medlemmer siden sist jeg opplevde bandet. Nå er det John Fedowitz med bakgrunn fra Skywave og Ceremony som står for bassen og kona Sandra Fedowitz ( også Ceremony) som banker ut de primitive, hektende rytmene fra et enkelt trommeoppsett. Hun har virkelig tilført mye til lyduttrykket med det heftige rytmiske drivet sitt som får meg til å tenke på alt fra B-52s, Tom Tom Club. Ofte frembringer de et fuzzet, støyende sonisk frontalangrep.
A Place To Bury Strangers er imidlertid mer enn bare forbløffende høylytte og intense. I den malende støyen finner man også en konjunktur og søken etter selvet og noe eget. Egodød og The Jesus And Mart Chains «Psychocandy» videreført og utviklet. Dog ikke riktig like fantastisk ennå.
I møtet med veggen av lyd kan vi føle både eufori og ubehag på samme tid. Den er skjellsettende og katarsisk om man klarer å stå i den. Selv med ørepropper ser jeg meg fort nødt til å bevege meg i retning bakerste rad i konsertlokalet og føler noe etterdønninger senere på kvelden. Også da kjenner jeg trøkket i hele kroppen.
Musikken og lydbildet kan synes kaotisk og destruktiv - som Akkermanns utagerende sceneopptreden - før man går den nærmere i sømmene. Amerikaneren slenger gitaren opp i lufta, holder den mot taket som var han Jimi Hendrix, spinner den rundt, og er ellers full av spillopper. Helt mot slutten bærer han rundt på gitarforsterkeren eller velter den over ende. Den ekstroverte fetteren til brødrene Reid som noen uttrykte det. Det er vanskelig å forutse hva som kan og skal skje, men du kan være sikkert på at noe skjer.
De beveger seg også ut blant publikum i salen med instrumentene i en lang periode hvor det primitivt rytmiske får stå i front. Bass og trommer jammer løs sammen med elektronikk. Denne seksjonen er ikke like spennende lenger etter en stund og det føles nesten befriende når de går tilbake på scenen og entrer shoegaze modus.
Når det endelig er ferdig etter litt over en time er vi mo og utslitt. Vi trygler ikke etter ekstranummer. Stillheten utenfor føles barmhjertig og mer påtrengende enn mer fra Emil Nikolaisens fine, gjennomtenkte djing.
Bandlederen har utviklet sine egne effektpedaler, Death by Audio, som besørger de ulike tonene i lydbildet. Det går mange av dem i merchboden denne aftenen fra Oslos neste generasjon noiserockere.
Oppvarmer Madeline Goldstein var et forfriskende bekjentskap med sin amalgamation av darkwave, shoegaze og drømmepop.
Del på Facebook | Del på Bluesky