«Dyster gladskive» fra Sevendials
Ny musikk fra Chris Connelly er som kjent julaften og bursdag og foppallseier og alt det aller beste samtidig. Heldigvis er han en ekstremt produktiv mann, det er under året siden «The Lives and Loves of the Serial Homesick, Volume 1» og «Eulogy To Christa» kom året før.
Sevendials er en ny, britisk supergruppe som består av Mark Gemini Thwaite (gitar, bass, keyboards og synth), Big Paul Ferguson (trommer og perkusjon) og Chris Connelly (vokal). Velkjente navn som har lang fartstid i band som Killing Joke, The Mission, Ministry, Revolting Cocks, Murder Inc, Mob Research og Peter Murphy. Artister som har så mye kreativitet i seg at de bare må ha flere utløp, som jeg selvfølgelig setter stor pris på!
Om du har hørt om nevnte band og tenker «dette blir støyete», tar du grundig feil. De drar i gang med ei superenergisk Sparks-cover, «Number One Song in Heaven» (1979) og dermed er lista satt.
Og jeg tenker for meg selv, egentlig er det litt dårlig gjort at hjernen min sammenligner med Bowie hver gang jeg hører Connellys stemme. Med unntak av «Blackstar» (2016) synes jeg i grunnen at Bowie ga ut mye kjedelig etter «Outside» (1995). Jeg, som har vært Bowiefan i snart 50 år, melder herved overgang. Dersom jeg blir tvunget til å velge mellom Connellys prosjekter eller Bowie, er valget rimelig enkelt.
Og det er denne skiva som tipper vektskåla. Den er så variert og vellaget og jeg har ikke lyst til å slutte å høre på den. Vanskelig, ettersom det er himla mye bra musikk som kommer nå og som skal anmeldes, men jeg har bare lyst til å danse med den på øret. Hvor som helst og når som helst.
Introen til «Where the Wolves» er så suggerende at det er en fryd. «Knife» er seig og pulserende. Jeg greier ikke beskrive «Zodia Morals» for jeg greier ikke sitte stille lenge nok til å skrive mer enn et par ord. Jeg sliter generelt voldsomt med å sitte stille når jeg spiller den. Særlig «Obsession» (Animotion, 1984) som har blitt ei skikkelig rå danselåt med denne trioen.
Når de sjøl beskriver skiva som «an album that throbs with dark electronica, pounding rock and shimmering bad acid psychedelia, all juxtaposed with the kind of addictive hooks and melodies that embed themselves deep within your subconscious» tenkte jeg først at det var kanskje litt overdrevet, eller?
Og så sitter jeg her og nynner og danser og er skikkelig hekta. Ja, jeg sitter i sofaen og danser og Baltuspus er litt misfornøyd fordi mammadamen ikke sitter stille. Jeg prøver å fokusere på tekstene i håp om at hjernen heller fokuserer på de vakre tekstene. Tekstene er selvfølgelig også bra, jeg har virkelig ingenting negativt å si om denne skiva (annet enn at jeg sliter med å sitte stille, da).
Dog er det en veldig god beskrivelse av musikken til Sevendials. Ei dyster gladskive. Intens, storslagen, variert, spennende. Egentlig kunne jeg skrevet paragrafer om hver eneste låt, for de er så forskjellige og det eneste fellestrekket er at de er så gjennomført bra. Så er denne supergruppen fantastisk dyktige musikere, vokalister og låtskrivere.
Avslutningslåta «Weathervane Days» har jeg hørt på repeat noen ganger, for den er så intrikat, så mange lag at hver gjennomlytting blir mer og mer intens. Det gjelder i grunnen alle låtene. Akkurat sånn jeg liker at skiver skal være.De beste låtene har alltid noen hemmeligheter som du bare får tilgang til om du virkelig lytter og føler musikken i kroppen.
Denne skiva kommer garantert på «Topp ti»-lista mi i desember, for jeg nekter å tro at det kommer ti skiver som er bedre enn denne - til tross for at det er mye bra på gang i inn- og utland.
Låtliste: Number One Song in Heaven // Where the Wolves // Knife Without Asking // Zodiac Morals // Obsession // Before You Make Your Distance // Whispering Wand // Corrupted Verse // Too High to Live // Weathervane Days
Del på Facebook | Del på Bluesky