Descendents lagde punkfest

Det var lite og ingenting å utsette på det Descendents leverte på Rockefeller søndag 6.april. Bandet var både tighte og eksplosive. Publikum var med på notene fra første akkord, sang med, crowdsurfet og lagde en vill mølje av en circle pit. I forkant hadde Circle Jerks gitt oss en leksjon i South Bay hardcore punkhistorie.

---

Descendents / Rockefeller / 06.04.25

Av Jan-Olav Glette // 08.04.25

---

Det er gøy å se Milo Aukerman løpe rundt på scenen med sin Descendents-vannflaske festet rundt halsen med et pigget stroppbelte. Og ikke minst høre det stramme energiske drivet til bassist Karl Alvarez, gitarist Stephen Egerton og batterist Bill Stevenson og oppleve verdsettelsen fra punkere fra nær og fjern.

Men aller først var det forelesning i Southern Californias musikkscene.

Publikum er en herlig blanding av gamle og unge punkere. Stemningen er jovial og inkluderende slik det kan være på slike nostalgitreff, og lite preget av sekterisme. Mange spiller selv i band, er eller har vært involvert i scenen på en eller annen måte. Dette var en konsert folk "måtte" dra på så fort den ble lansert på konsertprogrammet. Billettene ble til julegaver. Køen til merchandise-boden er lang allerede idet vi entrer lokalet.

Keith Morris benytter nemlig sjansen til å fortelle historier mellom låtene til Circle Jerks. Dette gir både perspektiv til musikkscenen de kommer fra og er en del av, og deres politiske engasjement og opprør. Hans fortid som vokalist i Black Flag er viden kjent og han har også vokalen i dagens Flag. Vi husker dessuten med glede OFF! fra opptredenen deres på Øyafestivalen og inspirerende skiver og musikkvideoer.

Zander Schloss med bakgrunn fra The Weirdos, Thelonius Monster, Joe Strummer & The Latino Rockabilly War spiller bass. Gitarist Greg Hutson kjenner folk fra hans tid i Redd Kross og Bad Religion. Han var også en tid i Marky Ramones Blitzkrieg.

Bak trommene sitter unggutten i denne sammenhengen, Joey Castillo, som vi så mange ganger på norske scener sammen med Queens of The Stoneage. Han er også med i The Bronx, Bl'ast, Wasted Youth og var en periode i Danzig. Han har også erfaring fra Eagles of Death Metal, og var med på The Desert Sessions.

De er alle karakterer med en tydelig personlighet som kommer til uttrykk i sceneopptreden og spillestil.

Circke Jerks rekker igjennom store deler av det klassiske albumet "Group Sex" og også masse fra både "Golden Shower Of Hits" og "Wild In The Streets".

Det er inspirerende å endelig høre disse fra en konsertscene, selv om lyden ikke er optimal og "Wild In The Streets" (opprinnelig en Garland Jeffreys-låt men like fullt foreviget og alltid forbundet med Circle Jerks) mangler noe futt. "Back Against The Wall" sitter som ei kule og introen til "When The Shit Hits The Fan" er kul. Publikum er over seg av begeistring når de får "Wasted".

Det låter rått og rufsete, men også tøft. Gjennomgående ganske solid. Låtene går muligens litt for fort og noe av momentumet går kanskje tapt utover i settet selv om det koker godt ute blant publikum. Særlig de aller yngste tilstedeværende er i fyr og flamme der de ivrig løper og poger rundt. Man kan også se smil og tilløp til allsang og bevegelse underveis fra den eldre garde.

Uansett var det flott å endelig få se disse legendene live. Dette var Circle Jerks aller første opptreden her i landet og vi fikk låtene vi håpet på. Mange av låtene er veldig korte. Den aller første kun åtte sekunder. Da rekker man over veldig mye i løpet av den ene time de var tilegnet, selv med all snakkingen til Morris - som enkelte fant å være i overkant.

Litt trist var det naturligvis at Negative Approach (aller mest for de av dere som ikke var på Goldie i fjor høst) som er med på resten av denne Europaturneen valgte å droppe Oslo.
https://musikk.deichman.no/2024/05/24/negative-approach-intens-aggressiv-renselse/

Med "Everything Sucks" er festen i gang. Nå blir det ikke mer politikk eller historie. Bare rak, fengende allsangvennlig punkrock. Melodiøsiteten, humoren og følsomheten gjør musikken oppslukende og de skilte seg ut fra de andre hardcore punkbandene i Statene. De inspirerte mangt et punkpopband i etterkant og her og nå fikk de folk til å synge av full hals, slamdanse over andre publikumnere, dytte vennlig i naboen eller kjøpe seg ennå en øl på en søndagskveld.

Musikken er en genreo-verskridende blanding av surfpunk-rytmer, allsangvennlige refreng og tidvis også kantete gitarriff.

Descendents er et mer veloljet maskineri. Likefullt fremstår de med en inderlighet, spilleglede og ekthet som må sies å være sjelden for et band som har operert i mer enn fire tiår.

Kommunikasjonen dem imellom virker intuitiv.

Egeetons kraftfulle slående riff over Alvarez lynkjappe, melodiske bass-spill fungerer som ei kule. Helt sømløst virker det, og trommingen til Stevenson er alltid på plass.

Aukermans har en lett gjenkjennelig stemme, og blander hook med en energisk sceneutstråling og tilstedeværelse.

Vi får servert noe tilnærmet en ønskeliste av et håndplukk av gammelt og nytt. "Coffee Mug", "I'm The One", "I'm Not A Punk","Bikeage", "Myage" - alle er de der. De nyere låtene flyter også fint inn i helheten. Vi får alt i alt et tretti tall låter, så alle bør være rimelig fornøyde. Folket får med stor sannsynlighet flere personlige favoritter, med spesielt fokus på karriere-definerende "Milo Goes To College". Seks kutt fra "Everything Sucks" og "Hypercaffium Spazzinate".

Med relativ sikkerhet kan jeg slå fast at bortimot alle de tilstedeværende dro hjem oppglødd, fornøyd og inspirerte. At tekstlinjene til låter som "When I Get Old" fortoner seg annerledes for både band og publikum i dag får så være.

Skal jeg utsette noe må det være at låtene deres i lengden kan fortone seg ganske like.

Men vi sier det med Jørgen Nordeng;

for (no)en gig (s)

Dette var nemlig veldig hyggelig og levde godt opp til forventningene.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky