Pussy Riot - fengslende, modig
Lørdagens dobbeltkonsert med «New Age Doom» og Pussy Riots Diana Burkot, bød som ventet på politikk, engasjement, konfrontasjoner og oppfordringer. Men også en god dose «lapskaus-musikk» - fra begge artister.
Pussy Riot v/Diana Burkot, New Age Doom / 08.02.25 / Goldie, Oslo
New Age Doom er en kanadisk duo som er selve inkarnasjonen av "sjanger-mashup". De blander jazz, drone og psykedelisk musikk på en spennende og fremtidsrettet måte.
Høres kanskje introvert ut? Neida, langt der ifra. De strekker seg langt på tvers av sjangre og grenser (deres samarbeid med Lee Scratch Perry er et godt eksempel på dette), så det er kanskje ikke helt overraskende at samarbeidsånden førte dem til vår egen Tuvaband. Det resulterte i albumet "There Is No End", en psykedelisk reise av omhyggelig lagdelte lyder som gir en ganske transcendent opplevelse!
På scenen er det akkurat det vi får. Med en utagerende trommis, som ikke sitter stille et hundredels sekund, blir dette en togreise gjennom et musikalsk landskap som på mange måter sikkert kan oppleves som krevende. Men de fremfører også tilgjengelig meditativ og repetetiv psykedelisk gitarbasert alternativ rock.
Deilig og utfordrende på samme tid. En time med godis leverer de før de overlater scenen til kveldens hovedartist.
Nesten uten å lage noe som helst nummer ut av hvem hun er, entrer Diana Burkot scenen og setter det hele i gang med et lydlandskap som kan minne om litt up-beat ambient.
Fra første (av mange) slidere som projiseres på bakveggen med logoen til Pussy Riot, eier hun forsamlingen. Helt etter boken. Her er mye aggresjon mot russiske myndigheter, menneskerettigheter, seksualitet, identitet, krig, demokrati, miljøvern.
Musikalsk er det utfordrende, i den grad det er betydningsfullt "å båse". Til tider låter det mykt som om en utbryter fra «All Saints», før en slags mørkets Chelsea Wolf gir pinnen videre til tidlig Beastie Boys/Rage. Ikke underlig egentlig, all den tid Tom Morello/Rage Against The Machine har spilt en viktig rolle på flere av gruppens låter.
Diana er sint og myk på en gang. Vi får historier fra virkelige navngitte personers utfordringer i hjemlandet. Ingen slipper unna, også vi nordmenn må skjerpe oss, vi som produserer olje.
Den tilsynelatende forsiktige og vevre Diana viser sin virkelige autoritet når hun halvveis i konserten dreper all den utrolig irriterende snakkingen blant publikum: «Hey you in the bar, SHUT THE FAKK UP, I can´t even hear my own voice!»
Derfra og ut er det musestille også blant plaprerne. Budskapene er klokkeklare. De siviliserte applauderer der det forventes, og jeg senser en dyp respekt og beundring for denne menneskerettighetsforkjemperen som bruker dans, vokal, musikk og grafikk som sine virkemidler.
Så lenge alt for mange land har diktatoriske statsledere, vil stemmen til Diana Burkot/Pussy Riot være relevant og spille en svært viktig rolle i det politiske landskapet for å skape en friere verden. Det er dessverre et stykke frem.
Oppsummert; modig, imponerende og fengslende.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Helt til topps med Bulgaria!
(17.05.26) PULS kårer vinneren av Eurovision, før stemmene er telt opp!