Performance? Scene-aksjonisme? Pussy Riot live.

Underholdning og aktivisme er ikke alltid lett å forene. Hva skal veie tyngst? Det musikalske uttrykket, eller verdiene som ligger til grunn for musikken? Ikke mange artister har lykkes med denne symbiosen. Pussy Riot er én av de få. Selv om jeg synes at musikken kom i skyggen for politikken under showet på Oslo World 5. november.

---

Pussy Riot / Cosmopolite, Oslo World / 05.11.22

Av Loni Bjerkholt-Pedersen // 06.11.22

---

Stemninga sitra, og det var stinn brakke da Pussy Riot entra scenen lørdag kveld. De russiske revolusjonærene svikta ikke når det gjaldt bruk av historiefortelling, visuelle virkemidler, eller engasjement og «trøkk» på scenen.

Med bruk av finlandshetter, imaginær dildo og kaldt vann, vekka de oss alle opp fra det relativt harmoniske, døsige politiske landskapet vi har her i Norge, og det var umulig å ikke bli berørt av å høre og se hvordan Pussy Riot har blitt behandla av Putin og hans lakeier de siste ti åra. Riktig nok var det en del gjentakelser jeg kunne vært foruten, om historien deres og klipp jeg allerede hadde sett, men igjen, jeg er en nordkvinn med tilgang til reelle nyheter fra verden over, og det er det kanskje en del publikummere som ikke har?

Jeg er en Pussy Riot-fan. Både verdimessig og musikalsk. Jeg har hørt all musikken de har sluppet på strømmetjenestene, og flere av låtene er på min «Go’ låter» spilleliste. Og du er sikkert litt forvirra nå, fordi jeg refererer til klipp og video, men dette var jo en konsert? Det er nettopp dette som forvirra meg også. For meg var dette mer som performance, enn en konsert, å regne.

Det er ingen tvil om at historien berørte. Og Riot-røyene veksler smidig og godt mellom humor, ballespark og stort alvor. Jeg elsker dem for dette, virkelig. Men etter en halvtime begynte jeg å bli utålmodig. Kommer det ingen låter fra det nye albumet deres? Når kommer låtene jeg kjenner og elsker, som «Police State», og «Make America Great Again»?

Det er jo nettopp dette jeg digger med Pussy Riot. At de klarer å kritisere regimer, latterliggjøre korrupte statsoverhoder, og å snu kjønnsrollene på hodet, med bruk av humor, treffende bilder, og gjenkjennende referanser.

På deres nyeste album «Matriarchy now» leker de som vanlig med kjønnsroller og språk i titlene med blant annet «Princess Charming» og «Sugar Mommy». Frittalende, direkte og ujålete lyrikk skorter det ikke på i dette albumet heller, blant annet serverer de oss tekster som «Go and waste my money, and make your mommy proud» og «I’ve got this hole inside of me, that can’t be filled, cuz I’m still horny». Men tekstene og musikken som akkompagnerte dem denne kvelden, var for meg mer som scene-aksjonisme enn musikkframførelse å regne.

Ca. én time etter konsertstart takket damene for seg, til ruvende applaus. Andre så seg forvirret rundt. Begynner konserten nå, eller var det dette som var konserten? Så snart applausen stilnet, startet de på’n igjen, med samme historiefortelling, stemmebruk og virkemidler. Flere publikummere, meg selv inkludert, forlot lokalene etter halvannen time. Ydmyk over å ha sett Pussy Riot og hørt om alle de andre politiske fangene i Russland jeg ikke kjente til.

Samtidig må jeg innrømme at jeg kjente på en skuffelse. Kom låtene jeg savnet halvannen time etter konsertstart? Eller var det egentlig performance som var intensjonen? Jeg overhørte flere på vei hjem fra konserten som snakket om nettopp det samme. Var dette en konsert? Var den bra? For hvordan kan man bedømme det som er en krysning mellom performance, video, og scene-aksjonisme?

Jeg ble rørt i går, jeg ble sint i går, jeg lo i går, og jeg ble også litt skamfull over at jeg ikke driver med mer aktivisme enn jeg gjør. Pussy Riot konfronterer oss med spørsmål som: Hva er du villig til å ofre for din og andres ytringsfrihet? Er vi nordmenn egentlig villige til å komme oss opp av godstolen og ut på barrikadene, eller henger vi fast i behageligheten med fredagstaco og gullrekka?

Pussy Riot er forbilder. De fleste av oss kommer aldri til å ofre så mye, eller bety så mye for samfunnsdebatten, som disse damene gjør. De, som russere, går ut og støtter ukrainere fullt og helt. All inntekt fra gårsdagens konsert går til ulike ukrainske organisasjoner. Det å se og høre alt denne kraft-kvartetten gjør for andre, gjør at en må ta av seg hatten til det kjedsommelige. Men igjen, jeg savnet tekstene, musikken, låtene jeg er så glad i. Som forener god musikk med aktivisme.

Noe av det jeg beundrer Pussy Riot for er deres evne til å blande sjangere; punk med rap, hip-hop med pop. «xxx» fra 2016 og «Police State» fra 2017 er og blir mine absolutte favoritter. Med ord og vendinger som: «Don’t play stupid, don’t play dumb, vagina’s where you’re really from» og «Let other people in, listen to your women, stop killing black children, make America great again.»

Akkurat denne kvelden kom musikken i skyggen av politikken for meg, dessverre. Jeg kommer til å lagre deres spinnville sceneopptreden og sterke historie som et kjært minne i min mentale ryggsekk, men jeg som elsker kløktige tekster, overraskende vendinger og ordkløyveri, kan ikke la være å synes at Pussy Riots musikk kommer enda bedre til uttrykk på øra, hvor ordene overdøver scenespikkene.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky