Love Hurts: Fra tenåring til tenaldring – en kjærlighetshistorie i musikken
En kan ikke høre samme sang to ganger. Det oppdager en som årene går. Førsteinntrykket av en sang kan aldri gjenoppleves.
Erik Skjeveland er norsklektor ved Sola videregående skole. Han har cand.philol. i litteraturvitenskap med en hovedoppgave om poeten Charles BukowskiDet er ikke bare musikere som skaper musikk, tilhøreren skaper sin egen versjon hver gang han hører på. En tilhører er også en medskaper. Min mor hadde et ordtak om musikk hun ikke likte som lød: «fornøyelsen er på de utøvendes side.» God musikk innbyr alltid til medskaping.
Ta for eksempel en kjærlighetssang. Første gang du hører en sang om kjærlighetssorg, uten selv å ha opplevd den, legger du kanskje bare merke til melodien og den generelle følelsen av lengsel som formidles. Etter hvert som en selv får smakt på kjærlighetens både søte og bitre frukter, endrer også kjærlighetssangene karakter.
En av de første sanger om hjerte og smerte som jeg selv husker er «Love Hurts» med hardrockbandet Nazareth. Første vers lyder slik:
Love hurts, love scars
Love wounds and mars
Any heart not tough
Nor strong enough
To take a lot of pain, take a lot of pain
Love is like a cloud, holds a lot of rain
Love hurts
Ooh-ooh, love hurts
Denne sangen var en stor hit da jeg gikk på ungdomsskolen. Wikipedia sier at dette er en av de største hittene i Norge gjennom tidene. Den lå på listene i hele 61 uker i perioden 1975-76 og toppet listene i 14 av dem.
Låten ble spilt inn i 1974 da bandmedlemmene var i 30-årene. Jeg var selv 14 da jeg hørte den, og hadde ingen erfaringer med kjærlighetssorg - ennå. Likevel gjorde den hese desperasjonen til vokalisten Dan McCafferty inntrykk på meg. Hans tolkning av sangen er fantastisk.
Nazareth-versjonen av «Love Hurts» er en langsom power-ballade som innbyr til «slow dance» på dansegulvet. Lengselen i sangen passet godt til min 14-årige stemning der jeg betraktet de modige gutta som danset med jentene. Jeg kan ennå se meg selv sittende i bakgrunnen på en benk i gymsalen der parene svaier tett inntil hverandre i det blinkende diskolyset. Den stemningen festet seg ved Nazareth-versjonen.
«Love Hurts» ble opprinnelig spilt inn med The Everly Brothers i 1960. (Isaac Donald «Don» Everly (1937–2021)2 og Philip «Phil» Everly (1939–2014). Da var de begge i begynnelsen av 20-årene. Deres versjon avspeiler dette, med et vokalt lydbilde som er mer finslig og uskyldig – mindre desperat. Også deres versjon er preget av en nydelig vokaltolkning. De to brødrene må ha sunget sammen lenge for å oppnå en slik harmonisering. Men selv om deres versjon var 14 år eldre enn Nazareth sin, var det den siste jeg hørte først.
«Love Hurts» ble skrevet av den eminente låtskriveren Boudleaux Bryant (1920-87). Han var 40 da han skrev den og hadde da solid erfaring med ungdommelig kjærlighet. Da han var 25, traff han den 19 år gamle Felice (1925-2003). Få dager senere rømte paret for å gifte seg.
De holdt sammen resten av livet og skal ha skrevet mer enn 6000 sanger sammen, bl.a. «Bye Bye Love» som var Everly Brothers' første millionselger. «Bye Bye Love» handler også om hjertesorg, og kan betraktes som storebroren til «Love Hurts.»
Som sagt, en kan ikke høre samme sang to ganger. Den skrives på ny hver gang den spilles. Da jeg hørte «Love Hurts» som 14 åring, hadde den blitt skrevet av en lykkelig gift 40-åring, av to brødre i 20-årene samt mange andre artister, deriblant Roy Orbison - før den ble skrevet på ny av en hardrockgruppe med medlemmer i 30-årene.
Selv blandet jeg mine fjortis-erfaringer inn i miksen. Og etter hvert som årene går, og mine erfaringer endrer seg, skriver jeg «Love Hurts» stadig på ny. For tiden lytter jeg til den med et nostalgisk øre. Jeg hører nå at kompet har en genial tilbakeholdenhet som setter den fine vokalen i fokus.
Det at Nazareth til vanlig spilte tungrock bare forsterker dette. I tillegg har sangen en perfekt lengde. Når den siste «ooh-ooh-en» forsiktig toner ut mot slutten kommer det alltid litt overraskende på meg, og i pausen som følger trekkes selve stillheten inn som en del av sangen. Stillhet er en viktig del av tungrocken.
Leonard Cohen er også kjent for sine kjærlighetssanger. Tittelen på en av hans mest kjente høres ut som en velment respons på «Love Hurts» og lyder: «Aint No Cure for Love.»
Mens «Love Hurts» formidler et ungt perspektiv på kjærligheten, utfyller «Aint No Cure for Love» dette med visdom og erfaringer fra levd liv. Sangen starter slik:
I loved you for a long, long time
I know this love is real
It don't matter how it all went wrong
That don't change the way I feel
And I can't believe that time is
Gonna heal this wound I'm speaking of
There ain't no cure, there ain't no cure, there ain't no cure for love
Aldrende kjærlighet besynges sjelden i populærmusikken. Som tenåring er det nok av popsanger som avspeiler ens livssituasjon, men ettersom årene går skrumper utvalget inn. Ung kjærlighet er mer intens enn den som forekommer senere i livet, og det er lettere å tappe dens energi i en sang.
Musikkbransjen kan dessuten være hard, og det er de færreste artister som klarer å holde på lenge nok til å skildre kjærligheten fra et modent perspektiv. Leonard Cohen begynte sin sangerkarriere seint i livet og var over 30 da han slo gjennom. I et intervju med Rolling Stone-skribent Larry "Ratso" Sloman sier han følgende (1974):
If one’s health holds out, then doing this forever would be marvelous. To really bring the information of the older ages – you don’t hear that on the concert stage. Maybe we’ll be able to hear John Lennon in 40 years on his experience of maturity. That’s what I’d like to hear and that’s what I’d like to be. Every man should try to become an elder. ratso.org
Cohen var 40 da han sa dette og nådde utvilsomt målet sitt om å formidle sine erfaringer som eldre vismann. Det gjorde ikke John Lennon.
Vi får likevel en antydning av det som kunne blitt i sangen «Grow Old With Me» fra Lennons siste album "Milk & Honey". Den kom ut posthumt tre år etter hans død. Lennon rakk aldri å gjøre ferdig sangen i studio, så denne versjonen er basert på en demo.
I sangen inviterer han sitt livs store kjærlighet, Yoko Ono, med på livets siste halvdel. De to første linjene er hentet fra poeten Robert Brownings dikt «Rabbi Ben Ezra», også det et dikt som handler om aldring. Første vers i sangen lyder slik:
Grow old along with me
The best is yet to be,
When our time has come
We will be as one
God bless our love
God bless our love
Lennon ble myrdet som 40-åring, den 8 desember 1980, før han rakk å tre inn i rollen som livsklok, aldrende poet. Da jeg hørte nyheten kjentes det som en nær venn var gått bort. Skaperen av «All You Need is Love» var død og det kjentes som selve kjærligheten var død den også. Det gjorde vondt.
Og her møter jeg en ny versjon av Nazareths «Love Hurts». Den desperate hese vokalen til Dan McCafferty uttrykker nå noe mer enn ungdommelig kjærlighetssorg. Det er selve livsgleden og kjærligheten til livet som smerter nå. Innsikten i at alt liv og all kjærlighet skal forgå. Men stemmer det virkelig? Slutten på Robert Brownings dikt, «Rabbi Ben Ezra,» antyder en annen mulighet. Den som lever får se:
So, take and use Thy work!
Amend what flaws may lurk,
What strain o’ the stuff, what warpings past the aim!
My times be in Thy hand!
Perfect the cup as planned!
Let age approve of youth, and death complete the same!
- Robert Browning: «Rabbi Ben Ezra»
Del på Facebook | Del på Bluesky