Beth Hart holder deg trygt i sin favn

Vi har nok alt for mange unnlatelsessynder å sone for, også i år. En av de groveste er Beth Hart.


«You Still Got Me” kom seint i oktober. Albumet åpner lovende med «Savior With A Razor», godt hjulpet av Slash på gitar.

Gitararbeidet blir ikke dårligere når hun i påfølgende «Suga N My Bowl“ får hjelp av Eric Gales.

Beth Hart som balladesanger? «Drunk On Valentine” er fabelaktig fin, korrekt orkestrert med Andrew Carney på trompet (m/sordin). Og hør på innlevelsen i ”Don’t Call The Police”:


Forrige gang vi la veien om Beth Hart, var i forbindelse med hennes svært vellykka tribute-album til Led Zeppelin. Denne gangen har hun skrevet alle sangene sjøl, noen ganger i samarbeid med den danske låtskriveren Rune Westberg.

Hun har med seg et streit rockeband + solid kvinnelig koring, og leder ensemblet fra pianokrakken.

Som man skjønner; Beth Hart (f. 1972) er ei dame med talent i mange forskjellige retninger. Aller sterkest skinner hun likevel kanskje som vokalist. This girl has power.

«You Still Got Me» føles som å vandre langs ei elv fylt av glimrende, som oftest blues-orientert pop/rock.

Her har du henne i en solo-oppvisning fra desember i år:



Del på Facebook | Del på Bluesky

Rype, råskinn, rockegudinne – Beth Hart

(25.02.22) En tribute, ei coverplate, er som regel bare dette, en lunken versjon av originalen. Bare sjelden har jeg opplevd en nykomling så velskapt at jeg nesten glemte opphavet. I et øyeblikk var det som om Robert Plant aldri fantes, at det alltid hadde vært grammynominerte Beth Harts uforglemmelige, rå, raspete røst som rocka «Babe, I`m Gonna Leave You». Fy faen for ei plate, er alt jeg kan si.


Beth Hart på Led Zeppelin - wow!

(02.02.22) Noe helt nytt om Led Zeppelin? Kryss av 25. februar!


The Jayhawks garanterer for kvalitet

(15.09.26) Det er ikke veldig mange som utøver voksen-pop på så elegant vis som The Jayhawks.


Hiromi - pianist av en annen verden

(13.09.26) Hun kan få deg hekta på selve pianospillet. Det er noe nesten utenomjordisk over måten hun angriper instrumentet på.


Da The Band’s Band feira The Band

(10.09.26) En varmende hyggekveld for gamle kjente, både på og i salen. Men det skrangla litt for mye – oppe på scenen.


President er mann for sin hatt

(10.09.26) Plutselig er det r’n’b-takter. Og jazz. Og masse trommer. Beinharde, sjukt tekniske trommer som går rett inn i margen. Ei veldig behagelig skive.


With a bang on the ear!

(07.09.26) Uten å se for mye på setlistene så langt i turneen, hadde jeg tenkt meg mer av et folk/freak-show i hovedsakelig akustisk format. «Fisherman’s Blues» og «Room to Roam» i ett, på en måte. Sånn ble det ikke. Men for et party det ble!


Arne Treholt – i et skimmer av gråsoner

(03.09.26) Brobyggeren som brente alle sine broer. Han som ikke sang i dur, heller ikke i moll – men noe midt imellom. Det fins mange måter å beskrive hva «gråsoner» betyr, og du får de fleste av dem anskueliggjort på Oslo Nye Teater.