Gjør klar for party – The Gratitudes!

Noen ganger låter de som Backstreet Girls på speed. Power! Pop! Punk!


Dette er bandets debut i fullengder-format. De innvidde vil vite at The Gratitudes har røtter i storheter som The Good The Bad And The Zugly, Suzy Dahl, Cockroach Clan og Kosmik Boogie Tribe.

De refererer til Backstreet Girls i en av låtene, men The Gratitudes er mye mindre boogie-rock. Vi snakker power pop fra første til siste gitarriff. Atle Egil «Akke» Knoff Glomstad er nådeløs med gitaren rundt halsen!

The Gratitudes er en kvartett, som ellers består av Ingvild Hammer (vokal), Morten Lunde (bass) og Magne Vannebo (trommer). Hele bandet er med i koret. Spor av glamrock? Ja – men også det i fort-fort-avdelinga.

Kanskje er det Sex Pistols de har mest til felles med? Sangbare (!) refreng. Og Sex Pistols var virkelig jævlig gode!

Albumet tikker inn på en drøy halvtime. Fins det plass til et lite pusterom? Nei. Bånn pinne hele veien. Hvis de greier å stå løpet ut på scenen, må de ha knall kondis!

Men du? Behøver ikke gjøre annet enn å jekke opp en øl og gi naboen nå å tenke på.


Del på Facebook | Del på Bluesky

En basalt fundamentert suksess

(07.01.26) Poesi, tilsatt musikk. Det er vel strengt tatt oppskriften på all populærmusikk? Steinar Raknes og Lars Saabye Christensen gjør dette til en ganske annen kunstform.


Staxrud Allstars fyrte av nyttårsraketten

(04.01.26) Ingen hadde det så moro som musikerne selv, og aller mest Eivind Staxrud, når musikeren fra Ås inviterte til AC/DC med noe attåt. Det som skilte denne konserten fra andre cover- og tributeband var det vanvittige stjernelaget på scenen, og at enkelte hadde direkte relasjoner til låtene.


Våre anmelderes 10 på Topp 2025

(31.12.25) PULS-toppen 2025? Selvfølgelig har vi ikke greid å samle oss. Men vi finner faktisk to album på tre forskjellige lister - Alan Sparhawks "Alan Sparhawk with Trampled by Turtles", Swans' "Birthing" og Seigmens "Dissonans".


Rund gjerne året av med Richard Ashcroft

(30.12.25) En av indie-popens store melankolikere, ikke minst en melodisnekker av rang. I forkant av jula slenger Richard Ashcroft et riktig så kosete album inn under treet.


Resjemheia - ikke akkurat felegnikk

(30.12.25) Jeg kommer garantert til å si til noen av de må lytte til Hesjemreia. Til både band og de det måtte gjelde, beklager jeg på forhånd. Dette går heller under «kjært barn har mange navn» enn at jeg ikke liker Resjemheia.


Men hvor slitesterk er «Lux»?

(28.12.25) Du finner «Lux» på x antall anmelderes topp-album fra 2025. Det er litt sånn: «Liker du ikke «Lux» så er det noe du ikke skjønner, vennen min.» Men kommer vi til å huske, enn si spille, «Lux» om 10 år, eller til neste år?