Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

Vi takker dypt for dobbel dose The The

«Please don't take photos or film, we want to see your faces not your screens». Oppfordringen som kommer før konserten begynner er grei. Dette er kanskje ikke publikummet som er mest interessert i å filme alt, men de som dro frem mobilen burde kanskje lært seg hvordan skru av blitsen?


The The / Sentrum Scene / 11.09.24


To utsolgte konserter. Vokalist Matt Johnson har holdt det gående siden 1979, og jeg tror ikke naboen som overlykkelig brølte «JEG HAR VÆRT BLODFAN SIDEN 1986!!!» var den eneste. Publikum i kveld var i all hovedsak godt voksne menn, i «den» alderen, og det er vel første gang jeg har opplevd en gråhåret mann løpe inn på dametoalettet mens han roper «SORRY jeg håper det er greit men jeg bare mååååååå» for køen inn på herredassen var lang.

Hvorvidt det er riktig at de ikke har spilt i Oslo siden 1989 skal jeg ikke ha noen mening om, men det var mange lykkelige publikummere. Blodfanen fra 1986 og hans venner var i ekstase. «Endelig får vi sett dem i Oslo!»

Er det én ting jeg har lært de siste årene, er det at artister som har holdt på lenge, gjerne spiller lenge. To sett ble det – første sett var «Ensoulment» i sin helhet, andre sett het «Retrospect». 55 + 85 minutter med deilig engelsk post-punk.

«If we don't get emotional when we play our stuff, how can we expect to make you emotional?» Den uttalelsen oppsummerer konserten rimelig greit. Matt Johnson mimrer gjennom hele andresettet. Fyren fremstår som intelligent og hyggelig (hvilket han visstnok er). «I wrote 'The Sinking Feeling' when I was 21 or 22 and I still don't know what I was thinking.»

«I’m addicted to books, there just isn't enough time to read them all» er velkjent for oss bibliofile. Sånn bortsett fra at jeg ikke kan lese bøker, men det er lov å kjøpe dem for det!

Årets versjon av The The er solid, men jeg kunne ønsket meg litt mer trøkk i koringen. Akkurat dét ble litt mangelfullt på et par låter. Dog må det sies at når én detalj er det eneste man reagerer på, er det en bra kveld! Ikke minst: Luksusen med konserter på Sentrum Scene er at jeg kan legge fra meg kamerautstyr ved inngangen, og danse meg gjennom kvelden.

«You might know the next song, sing along if you know the lyrics!» Forsiktig brøl fra salen. Utover kvelden ble det mange litt mindre forsiktige brøl, og de økte i styrke etter hvert som publikum fant stemmen. Allsang ble det også. Dette var nok drømmekvelden for veldig mange.

Introen av «Dogs Of Lust» og tjue år gamle Siri var tilbake i kjelleren på Tower Records ved Piccadilly Circus i London. Jeg husket gleden ved å gå ned de knotete trappene, forbi kassettavdelingen, ned til sjutommerne. HMV (som lenge var min favorittplatesjappe i London, på andre siden av Circuset) hadde i grunnen sluttet å føre interessante singler, så da måtte jeg ned i kjelleren. Lukten av sjutommere. Der kjøpte jeg min første og eneste vinyl med The The. Den har flyttet noen ganger de siste tretti årene. Rosa melert vinyl, en kuriositet i de dager.

«Dogs Of Lust» er vel fortsatt min favorittlåt, men den hadde hard konkurranse hele kvelden. Vi gledet oss over en salig blanding låter fra seks av sju studioskiver. Ingenting fra «Hanky Panky» (1995) som jeg ikke har noe forhold til, så savnet var ikke stort. Låtmaterialet er så solid, så variert og vakkert. Ikke minst er stemmen til Johnson fantastisk. Tidvis reiste nakkehårene seg, og jeg husket hvorfor jeg hørte på dem «i gamle dager». Noen konserter er verdt å vente på, og denne var en absolutt höjdare!

Låtliste: Ensoulment: Cognitive Dissident // Some Days I Drink My Coffee by the Grave of William Blake // Zen & the Art of Dating // Kissing the Ring of POTUS // Life After Life // I Want to Wake Up With You // Down by the Frozen River // Risin’ Above the Need // Linoleum Smooth to the Stockinged Foot // Where Do We Go When We Die? // I Hope You Remember (The Things I Can’t Forget) // A Rainy Day in May

Retrospect: Infected // Armageddon Days Are Here (Again) // The Sinking Feeling // Heartland // The Whisperers // Love Is Stronger Than Death // August & September // Slow Emotion Replay // This Is the Day // Icing Up // Dogs of Lust // Sweet Bird of Truth // Lonely Planet // Uncertain Smile // GIANT


Del på Facebook | Del på Bluesky

The The til Roskilde

(11.04.00) The The er klar for Roskilde. Dette blir tredje gang Matt Johnson spiller i Danmark i løpet av kort tid. Hva har vi nordmenn gjort galt?


The The: Naked Self

(04.04.00) Den cooleste skiva som kom ut i år 2000? De som syns jeg muligens foregriper begivenhetenes gang en smule får ha meg unnskyldt, men så veldig feil kan jeg umulig ta. "NakedSelf" er bare ei helt fantastisk fin skive. Går det kanskje an å si om ei plate at den er helt korrekt?


The The kommer!

(16.12.99) The The – den fantastisk flinke Matt Johnson – er tilbake. 14. februar kommer ny plate, og 12 dager før har du sjansen til å se ham live, om du tar Danskebåten.


Mye bra fra NIN - men kanskje i helt ...?

(18.04.26) Dette har blitt ei leken skive, som bekrefter tittelen jeg ga NIN i 1989 som «verdens beste industrial popband». De har greid å forbedre noen låter som jeg anså som middelmådige, og skiva er dansbar og sprek.


Hedvig Mollestad Weejuns i studio

(16.04.26) Det er ikke vanlig å lansere et band gjennom et live-album. Men så er da heller ikke Hedvig Mollestad noen helt vanlig artist, og hennes nye trio Weejuns er da heller ingen helt vanlig trio. Nå er de klar med sitt første studioalbum.


Se opp for Ea Othilde!

(15.04.26) Ea Othilde slipper ny EP i juni, med første singel ute i morgen, torsdag 16. april. Låta heter «Florence», og ble faktisk til i Firenze sommeren 2025. Dette gir oss anledning til å gjøre opp for dårlig samvittighet.


Kjeder han seg, Morrissey?

(13.04.26) Morrissey er sliten. Som om han har satt seg fore å sette musikk til Lars Saabye Christensen – «gutta sover nå, med lyset på».


Høyenergiske dEUS

(13.04.26) Kvintetten dEUS bød på Rå kraft, fragmenterte arrangement og leken eksperimentering over hes vokal og inntagende melodier i Oslo lørdag kveld da de serverte klassiske " Worst Case Scenario" og " In A Bar, Under The Sea" til et halvfullt Rockefeller. Høyenergisk og håndverksmessig vekket de begeistring og gode minner.


Oppslukende Just Mustard

(10.04.26) Euforisk støyende, med oppslukende glød og en eterisk vakker vokal fascinerer. Dessverre var det altfor få som fikk med seg Dundalk-kvintetten Just Mustard på John Dee.