Gogol Bordello – så huset rister

Gulvet på Rockefeller er visstnok noen meter tjukk solid betong. To ganger har jeg opplevd at det rista så jeg nesten ble sjøsjuk, som egentlig er en umulighet i forhold til betongen. Første gang var da jeg så Gogol Bordello i 2022, og andre gang var da jeg så dem forrige tirsdag.

---

Gogol Bordello / Rockefeller / 23.07.24

Av Siri Bjoner // 29.07.24

---

Gypsy punk er sikkert en politisk ukorrekt terminologi, men de kaller seg nå det. Jeg tror ikke det finnes noen mer dekkende betegnelse heller. Fela er med, og banjoen, samt trekkspillet, congatrommer og maracas. Og ei skipsklokke. Banjoen var lite samarbeidsvillig og konserten ble 21 minutter forsinket mens de prøvde å få lyd på den. Publikum ble mer og mer gira, omtrent som sprintere som står og tripper på startstreken. Da musikerne endelig kom ut på scenen, eksploderte salen i stormende jubel.

Besetningen er litt endret fra forrige konsert. Ut med den kvinnelige vokalisten og inn med Erica Mancini på trekkspill, og dævven! Dette svingte enda mer enn sist! Ble det kanskje litt mer autentisk? Kom bildene raskere av de fargerike tønneformede vognene, hestene som tålmodig sto og ventet, bålet som brant livlig og fela som alltid ble tatt frem etter maten? Nå har vel hverdagen aldri vært så glamorøs som de (engelske og irske reisende) ble fremstilt i mainstreamfilmer, og «Peaky Blinders» var kanskje nærmere virkeligheten, men det spiller ikke egentlig noen rolle.

Ska uten blåsere. Folkemusikk på amfetamin. Jeg tenkte sikkert på flere beskrivende navn, men ble litt for opptatt av å få med meg konserten. Sist jeg så dem bar jeg fortsatt litt preg av min første (og eneste) covidinfeksjon. Jeg må innrømme at jeg håpet de snart skulle komme tilbake, en dag jeg ikke var passe sjøsjuk og uggen og sliten.

Jeg tror at de eneste som ikke hoppet og danset med, var fire ukrainske soldater som satt i rullestol. Eugene Hütz er stolt av sin ukrainske bakgrunn og hadde invitert med flere av de som er i Norge for medisinsk behandling. Han er også stolt av at bandet er en salig blanding av øst-europeere, sør- og nordamerikanere.

Flere av låtene ble dedisert til Ukraina. Under den ene kom jommen mobillysene opp også. «Jeg har lighter!!!» hvisker naboen, og drar frem eneren. Det var heldigvis flere enere å se, og ikke bare skjermbilder. Jeg tror ikke alle tenker over hva de viser frem til de som står bak.

Vi ble servert «From Boyarka To Boyaca», samarbeidssingelen mellom Gogol Bordello og Puzzled Panther (kveldens support), som ble sluppet samme dag. Hütz er som kjent født i Boyarka, Boyaca er i Colombia, og singelen skal feire solidaritet og samarbeid mellom de to verdensdelene som representeres i bandet.

«Dette er siste låta» kommer det fra scenen, og skuffede publikummere tror at han mener det. Selvfølgelig er det bare tull. Dette er bandet som synes at korte konserter er kjedelig, og det ble vel nesten to timer denne kvelden også. Jeg tror vi endte opp med fem eller seks «dette er siste låta».

I blant dukker et spørsmål opp som man egentlig aldri har tenkt på at man lurte på. Som «Hvorfor er radon så farlig, når det er et ikke-reaktivt grunnstoff?». Så som spørsmålet Hütz stilte i kveld. «Hvorfor er alle så stolte av at i landet deres, er det mest fyll?». Betimelig spørsmål. «Alcohol» er ei bra låt, uansett.

Den sinnssyke energien fra scenen omfatter hele salen. Det tar ikke mange minuttene før musikerne er gjennomvåte av svette, og det samme gjelder publikum. Her skal det danses! Det var et lettere forvirret par som ble dødelig fornærmet over at noen danset litt for nær dem med ølglasset i hånden og noen dråper traff dem. Jeg tror de hadde gått på feil konsert.

Eller, konsert føles litt feil, litt svakt, ikke helt dekkende. Det føles mer som en bakgårdsfest, der noen drar i gang noen melodier med noen instrumenter eller ting som kan være en slags instrumenter og alle synger med, uansett om de kan tekstene eller ei, åpne kjeften og gaul ut et eller annet så blir det sikkert bra. Det fastboende menneskets versjon av bålet til de reisende, kanskje derfor de bildene er så klare?

Av og til blir jeg litt eksistensiell, og et spørsmål jeg stadig undres over er - hvorfor går man egentlig på konsert? Hva er greia, lzm, er det ikke like greit å sitte hjemme og høre på musikken der, slippe fremmede som svetter på deg og kaster øl på deg, slippe å måtte irritere seg over de som alltid skal prate på konsert, over lange dokøer, over tog som plutselig ikke går så man må henge på Oslo S i halvannen time.

Så kommer man seg på en konsert som denne. Trøkket fra scenen, det er en tornado av energi som smitter over til publikum. Hvor jeg kunne tenkt meg å tilbringe kvelden før apokalypsen? På en konsert med Gogol Bordello selvfølgelig, dansende inn i solnedgangen.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky