Stavern: Familievennlig festival med store vokalprestasjoner
Det skal godt gjøres å lage en musikkfestival som appellerer til både introverte hjemmelyttere og utadvente danseløver. Men Stavernfestivalen 2024 traff både bredt og godt med årets line-up.
/ /
Stavernfestivalen ble etablert allerede i 2001, og var de første årene en sjarmerende liten festival lokalisert ved sjøen i Skråvika i Stavern. Festivalen vokste raskt, og er nå en av de aller største musikkfestivalene i Norge, med over 70.000 besøkende i fjor. I år kunne festivalen friste med store navn som blant annet: Sam Smith, Ed Sheeran, DJ Snake, Sophie Ellis-Bextor, Tom Grennan, og Sigrid - for å nevne noen få.
Som stolt og noe inhabil soting (person som er oppvokst på Langestrand i Larvik, ikke så langt unna festivalstedet) synes jeg det er helt rått at vi har en festival i området som trekker flere tusen (unge) mennesker hit hver sommer. Jeg kan på ingen måte si at jeg deler oppfatningen til de av lokalavisas lesere som hvert år klager over store folkemasser og stengte veier. Stavernfestivalen er en musikalsk invitt inn i Norges minste (etter Oslo) og mest undervurderte (?) fylke.
Sjarmerende småharry
Stavernfestivalen er litt harry, men på en sjarmerende og «innafor» måte. Det var flere på årets festival ikledd pastellfargede cowboyhatter, enn antall hatteløse. Som flerårig publikummer opplever jeg at festivalen har jobbet mot ulike målgrupper, og i år vil jeg si at de kanskje favnet bredere enn noen gang, i både alder og musikksmak.
Festivalen strekker seg langt for å sørge for at alle finner sin favorittsmak i den romslige musikalske godteposen, hvor innholdet består av både dance, pop, rock og hiphop. Er du mest glad i salt lakris derimot, vil du kose deg mer på Ekebergsletta enn her. Når det skal sies, fant alle i det metallelskende trekløveret vårt på 11, 37 og 51 år, noen deilige musikalske drops å sutte på.
Moderne mangfoldig
Tidligere år har jeg følt meg for gammel for Stavernfestivalen. I år følte jeg meg «presis lagom». På området var det en god miks av både tjueåringer og pensjonister, klin edru- og snubledrita gjester. Som feminist varmet det hjertet mitt å se at arrangørene hadde en god miks i artistenes kjønn, i motsetning til andre festivaler i nabobyene med nesten bare mannlige artister på scenen.
Både Sigrid og Tom Grennan hadde kvinnelige bassister på laget, og i en tid med stadig større motsetninger i jenters og gutters holdninger, var det rørende å se at det ikke var noe motsetningsforhold mellom uttalt guttastemning, og det å synge høylytt til Sigrids monsterhits.
Mangfoldighetstanken kom også til syne i kontrasten mellom Sigrids jordnære opptreden i jeans, med minimalt med sminke, og Sam Smiths ekstravagante og dramatiske show med både fjær, ballkjole, og lakk og lær. I disse Pride-tider synes jeg det var intet mindre enn vakkert at en regnbuefarget, diamantbefengt Sam Smith, fikk avslutte onsdagens program.
Tårevåt av stortalent
For meg var Emilie Nicolas, Sigrid og Sam Smith onsdagens høydepunkter. Emilie Nicolas hadde etter mitt skjønn fortjent et mye større publikum, etter som hun og hennes vanvittig dyktige musikere trollbandt meg 45 minutter i strekk.
Jeg ble dessverre skuffet over Sophie Ellis-Bextor, både når det gjaldt låter og stemmeprakt. På set-listen hadde hun intet mindre enn tre glisne coverlåter av Abba, Madonna og Modjo, og for meg ble dette nesten et pute-tv øyeblikk.
Spør du meg, kunne hun med fordel hatt konsert på 30 minutter, ikke 45. Men til gjengjeld hadde hun dagens beste publikumskontakt, med både allsang og felles koreografi. Hennes kompisdialog med publikum var rett og slett unik.
Stemmen som virkelig slo meg i bakken i løpet av mitt festivalbesøk, var Sigrids. Dette var første gang jeg så henne på scenen, og jeg ble helt ærlig rørt til tårer av konserten hennes. Bare to ganger tidligere har jeg grått på konsert, til Baksaas + Høyer og Dark Side of the Wall/The Nordic Floyd Show.
Det er helt magisk hvordan en nedstrippet sunnmøring kan fylle scenen på måten som Sigrid gjør. Hun er et unikum, med en stemme som treffer midt i magen, og en scenepersonlighet få andre kan måle seg med.
Mer voksen enn ved forrige besøk
Helt ærlig, så hersker det litt «Granca-stemning» på Stavernfestivalen. Men det er heldigvis blitt en mindre «se og bli sett»-plass enn sist jeg var her i 2019. Festivalen fremstår for meg i år med enda mer pondus, varme og raushet, enn tidligere.
Stavernfestivalen er en festival med mange virkelig gode stemmer og musikere, som også har høy underholdningsverdi, og hvor publikumskontakt virker som et uttalt målområde. Det er en festival for store og små, hvor både 11-åringer og 51-åringer finner seg til rette. Så få på tiaraen, og bli med på moroa neste år!
Festivalens pluss og minus
Pluss:
• Mange unge frivillige, vektere og i andre festivalroller.
• Passe antall barer.
• Store sminkespeil ved toalettene.
• Bredt matutvalg.
Minus:
• I overkant stive matpriser enkelte steder.
• Mye forvirring rundt akkreditering. De frivillige kunne trengt litt mer opplæring.
• Kunne vært flere toaletter på området.
Del på Facebook | Del på Bluesky