Gjør klar for sykofantens inntog!

Det er ofte umulig å plassere band i en bestemt sjanger. Like ofte er det helt unødvendig, og like ofte blir karakteristikken mildt sagt upresis. I tilfellet Sykofant er det imidlertid både enkelt og presist: De spiller progrock.


Dette innebærer riktig nok at de mikser mange sjangre – psykedlia, pop, rock, jazz … - Her finner du til og med twang-gitar i Shadows-stil! Til sammen blir det altså likevel umiskjennelig: Progrock. Først og fremst tenker jeg i retning King Crimson.

Sykofant? I antikkens Hellas ble pengeutpresserne betegna som sykofanter, folk som i tillegg fôr med løgnaktig sladder. Hvorfor denne ambisiøse, norske kvartetten har valgt seg et slikt «forbilde» aner jeg rett og slett ikke.

De kan på ingen måte beskyldes for å presse penger av deg, og sladrehanker? Nå kommer jeg med litt sladder: De er kjempegode!

Hvis du liker denne sjangeren, får du deg alt du ønsker deg av Sykofant. Overraskende taktskifter, oppfinnsomme melodilinjer, tostemt sang, høyst varierende arrangement, sugende gitarsoli, elegant musikanteri, rolige partier og full rock i skjønn forening. I familie med Motorpsycho? Ja.

Det vil helt sikkert komme flere album fra Sykofant. Men dette bandet vil kanskje først og fremst komme til å trives på scenen, i stort live-format?


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.