Gjør klar for sykofantens inntog!

Det er ofte umulig å plassere band i en bestemt sjanger. Like ofte er det helt unødvendig, og like ofte blir karakteristikken mildt sagt upresis. I tilfellet Sykofant er det imidlertid både enkelt og presist: De spiller progrock.


Dette innebærer riktig nok at de mikser mange sjangre – psykedlia, pop, rock, jazz … - Her finner du til og med twang-gitar i Shadows-stil! Til sammen blir det altså likevel umiskjennelig: Progrock. Først og fremst tenker jeg i retning King Crimson.

Sykofant? I antikkens Hellas ble pengeutpresserne betegna som sykofanter, folk som i tillegg fôr med løgnaktig sladder. Hvorfor denne ambisiøse, norske kvartetten har valgt seg et slikt «forbilde» aner jeg rett og slett ikke.

De kan på ingen måte beskyldes for å presse penger av deg, og sladrehanker? Nå kommer jeg med litt sladder: De er kjempegode!

Hvis du liker denne sjangeren, får du deg alt du ønsker deg av Sykofant. Overraskende taktskifter, oppfinnsomme melodilinjer, tostemt sang, høyst varierende arrangement, sugende gitarsoli, elegant musikanteri, rolige partier og full rock i skjønn forening. I familie med Motorpsycho? Ja.

Det vil helt sikkert komme flere album fra Sykofant. Men dette bandet vil kanskje først og fremst komme til å trives på scenen, i stort live-format?


Del på Facebook | Del på Bluesky

Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.