Et trefoldig hurra – for The Last Hurrah!!

HP Gundersens The Last Hurrah!! leverer klassisk pop/rock henta fra øverste hylle.


Det sies at sangene til Traveling Wilburys ble til ved at herrene Roy Orbison, Bob Dylan, Tom Petty, Jeff Lynne og George Harrison satt med hver sin gitar rundt Harrisons stuebord. De skal ha levert hver sin tekstlinje, og hver sin akkordprogresjon. Den historia er det faktisk mulig å tro på.

Hans Petter Gundersen – HP blant venner – kunne gjerne vært tilbudt en plass rundt det samme bordet. Låtskriving handler nemlig ofte om håndverk – og i dette faget har HP for lengst avlagt mesterbrevet.

Han har vært sentral i Bergens musikkliv i en mannsalder og vel så det, ofte i samarbeid med mixeren og altmuligmannen Stein Inge Brækhus. Så er også tilfelle i The Last Hurrah!!. Sammen utgjør de en magisk flink duo.

Denne gangen har de gjort god plass til vokalisten Maria Due, og kan by på gjesteopptredener av størrelser som Tim Scott McConnell (Ledfoot) og Kjartan Kristiansen (DumDum Boys). «Internet Troll» med Ledfoot er en liten genistrek.

Ligner «L’albatros» på «Stairway To Heaven»? Ja, men for de flinkeste innen popmusikkens håndverksvirksomhet er det nærmest en forutsetning at man kan dette med å stjele.

Vaudeville? Tittelkuttet er en helinstrumental affære. Nydelig, med barokk-instrumentering og Beach Boys-koring.


«Modern Nostalgia» er et gjennomført stilig album - framført av voksne musikere, og ment for et voksent publikum.

Del på Facebook | Del på Bluesky

3 x 3 hurra for The Last Hurrah!!

(14.10.18) Platebransjen har samla seg om fredag som utgivelsesdag. Da passer det vel å oppsummere en søndag formiddag?


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.