Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

Elektro-sensasjonen Rein

Jeg står ute og skravler med dørvakta når lyden innenfra endrer seg. “Det er vel supporten, hu er tjue minutter forsinka” sier han, og jeg spurter inn for jeg er her for en helaften og man kan like gjerne anmelde alt som speller.


Rein / Rockefeller / 02.11.23


På scenen står ei vever dame med store sorte solbriller, lærhansker og det som ser ut som ei skikkelig varm, oversiza jakke. Og hu synger. “Den kritikerroste electro-sensasjonen REIN” lovte Rockefeller, og jeg er imponert.

Særlig siden min egen oppvarming for konserten var nyeste skiva til ††† (CROSSES) som er helt i samme gate. Drivende electro, fete rytmer, fet vokal. Som barn ble vi alle presentert for historien om Rottefangeren fra Hammeln, hvordan én manns toner kunne trollbinde alle barna så de danset ut av den kjipe, utakknemlige lille landsbyen. Og ja, mange hundre år etter finnes det mange nye artister som setter fart på bein og armer, og det er klin umulig å stå stille.

“Defy the power, refuse the pressure”

Allerede etter fire låter hadde jeg funnet henne på min fungerende strømmetjeneste. Joanna Reinikainen, født 1990, begynte å lage musikk i 2003, ga ut sin debut-EP i 2006 og har siden gitt ut utallige EPer, singler samt ei skive ("Reincarnated", 2020). REINcarnated, ja.
Nyeste singlen minner mest om en hardere, men vel så dansbar utgave av Pink!:

Og ja, hun er datter av Paul Rein som ga ut masse rimelig forglemmelig italodisco på 80-tallet og har hatt suksess som søtsuppepopprodusent siden. Jeg er veldig glad for det, for som kjent gjør barn opprør mot det foreldrene er – og dermed ble det “in your face punk” og electro med attitude på Joanna.

Av og til er jeg veldig glad for å være meg. Veldig takknemlig for at jeg får lov til å høre og oppleve så ufattelig mange kule band, både gamle kjente og helt splitter nye. Det er sjitkult å kunne ringe produksjonsdesigneren (som normalt hører på helt andre ting) og si “Har du hørt nye Duran Duran-skiva” - og jeg hører han himler med øya oppi stratosfæren en plass. “De har laga verdens feeeeeeeeteste cover av Psycho Killer!!!” og jeg hører han sette den på, og det er litt stillhet før han hyler “HØØØØØØØØR DEN BASSEN'A!”

Den siste uka har jeg anbefalt ††† (Crosses) til alle som kan tenkes å være bittelitt interessert og nå kan jeg hive med Rein fordi dette rocker så vilt og hemningsløst. Jeg prøvde å høre på henne på toget på vei hjem, men det er faktisk klin umulig å sitte stille - og i et fullstappa tog, sittende overfor en pendler som prøvde å sove var det bare å gi opp.

Rein, folkens. Dessverre ble det bare 35 minutter men hvilken energi! Dette var bare så ufattelig tøft!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.