Robbie Robertson (1943-2023)

Med Robbie Robertsons bortgang er den voksne rockens elitesjikt blitt uendelig mye fattigere.

Av Arild Rønsen // 10.08.23

---

Han ble medlem av The Hawks, seinere The Band, som tenåring. The Band, altså The Band. I mer og mindre organiserte former var Robbie Robertson en nær samarbeidspartner med Bob Dylan fra «Blonde On Blonde» (1966), via «Self Portrait» (1970), «Tribute To Woody Guthrie» (1972), «Planet Waves» (1974). Samarbeidet tok slutt med turneen som resulterte i det ruvende live-albumet «Before The Flood» (1974).

Gjennom hele denne perioden var han først og fremst medlem i The Band, et band som album-debuterte med den i ettertid legendariske tittelen «Music From Big Pink», oppkalt etter gården de leide for både å bo i og spille inn i. Her ble den skranglete miksen av amerikansk folk og rock skapt, den som kom til å prege Bob Dylan og hans vide omgangskrets i bortimot et tiår.

Robbie Robertson overlot som oftest vokalen til sine medmusikere i The Band, men det var han som var mannen bak klassikere som «Up On Crippled Creek» og «The Night They Drove Old Dixie Down» - og ikke minst «The Weight», som skulle bli sentral i soundtracket til kultfilmen «Easy Rider».

De spilte på Woodstockfestivalen i 1969, men fins av opphavsrettmessige årsaker ikke på filmrullene. Men sju år seinere var The Band vertskap for et like stort evenement. De hadde bestemt seg for å gå hver til sitt, og ville feire det med en gigantisk konsert. «The Last Waltz» fant sted på Thank’s Giving, 25. november 1976. På gjestelista sto bl.a. Neil Young, Joni Mitchell, Muddy Waters, Eric Clapton, Emmylou Harris, Van Morrison, Bob Dylan, Ringo Starr, Ron Wood og Stephen Stills.

Og det ble film av konserten. Regi: Martin Scorcese. Dette ble starten på et livslangt samarbeid mellom musikeren og komponisten Robertson og filmregissøren Scorcese. Deres siste utspill sammen kom i «The Irishman» (2019), gangsterfilmen med Al Pacino, Joe Pesci og Robert De Niro på rollelista. I mellomtida hadde Robertson satt sitt musikalske stempel på Scorcese-filmene «Raging Bull» (1980), The King of Comedy» (1983), «Casino» (1995), «The Departed» (2006), «The Wolf Of Wall Street» (2013)og «Killers Of The Flower Moon» (2023).

Robbie Robertson var aktivist i kampen for det amerikanske urfolkets rettigheter, der han fronta kampanjen for frigivelse av den høyst sannsynlig uskyldig dømte Leonard Peltier. I 1994 ga han ut «Music For The Native Americans» under navnet Robbie Robertson & The Red Road Ensemble.

Hans egen solo-karriere tok av fra det selvtitulerte albumet «Robbie Robertson» i 1987. Her finner vi «Fallen Angel» og «Broken Arrow» - sanger som markerer definitiv avstand til lydbildet vi forbinder med The Band. Forseggjort produksjon i retning Peter Gabriel, veldig langt unna Big Pink.

Hvem sitter i produsentstolen? Landsmannen, canadieren Daniel Lanois – mannen om utretta underverker med nettopp Peter Gabriel, Bob Dylan og U2. Hvis du vil unne deg en smule lyd/produsent-moro, anbefaler jeg et tastetrykk tilbake til «Sweet Fire Of Love» fra «Robbie Robertson». Daniel Lanois hadde funnet opp lydbildet for lengst. Gitarlyden henta han fra «The Joshua Tree» (1987), resten fra introen til «Zoo Station» – altså fire år før han snudde verden på hodet med U2s «Achtung Baby» (1991)!

Alt han seinere leverte holder det samme, skyhøye kunstneriske nivået. Om det står "Robbie Robertson" utapå coveret, er det bare å handle.

Robbie Robertson er innvotert i alle typer Hall of Fame som det er mulig å bli medlem av. Og vi bøyer oss i takknemlighet.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky