The Weeknd - The Boy and the Robot
Dagen før eliten av verdens metallband inntar Tons of Rock på Ekebergsletta, spiller en annen fra eliteserien i byen. Dog i en annen genre. The Weeknd - eller Abel Makkonen Tesfaye, som han egentlig heter - har ufrivillig utsatt denne konserten flere ganger grunnet pandemi. Nå er endelig ikonet i et utsolgt Telenor arena. I forhold til scenene The Weeknd pleier å spille på, blir det nesten for en klubb å regne.
The Weeknd / Telenor Arena / 20.06.23
I løpet av den ca. to timer lange konserten, var vi vitne til et ekstremt velregissert, tidvis maksimalistisk show, som er robot-aktig kjølig, men man opplever også varme og deilige feelgood-låter. På sitt beste er det som et digert diskotek som unisont eksploderer med dansende i alle aldre. Men first thing first:
Ikke overraskende åpner showet med «Dawn FM» fra siste langspiller med samme navn. Kall det gjerne et preludium, og vi skjønner umiddelbart retningen på showet. Men før The Weeknd entrer scenen, marsjerer på grasiøst vis, 12 beduinliknende damer, kledd i hvitt, med tildekkede ansikter - inn på scenen.
Allerede i andre låt, «Take My Breath», er første megahit levert. Laser og røyk i massevis, seff popis hos publikum som tar over refrenget. Han har dekket ansiktet med en MF Doom-maske - litt Robocob-aktig, og på «Can’t Feel My Face» er festen seriøst i gang (skjønner godt at han ikke føler ansiktet sitt når han er såpass tildekket).
Musikerne er snedig «gjemt» i barcoden på de ulike byggene som utgjør scene-bakgrunnen. Scenen, ja. Den er hemningsløs i sin grandiose cityscape fremtoning. Full høyde og bredde dekker nesten kortveggen. I tillegg fyller en enorm catwalk hele lengden på arenaen. Her skal det løpes - og alle skal se.
Det er mange kjente landemerker i bygningsmassen bak scenen, fra Londons St. Pauls cathedral, Toronto Towers og New Yorks Empire State building – for å nevne noen. Hele tiden er en enorm opplyst globus i ulike farger i andre enden av scenen med på å understreke at vi skal jorden rundt. Eller er det Tesfaya selv som har erobret verden? En gigantisk statue (sexy robot) kan bevege seg og blinke med øynene (samtidig - altså ikke en mann).
På «Starboy" tar det naturligvis helt av. Pyroen på denne og de neste låtene var most wanted, siden det allerede var sånn ca. 40 grader fra før av. Nei, ser ingen besvime, men en haug med glisende og dansende som synger med av full hals.
Akustikken i hallen er (som alltid) utfordrende, for å si det mildt. Spesielt tromme/basslyden er forferdelig - det låter som å spille musikk gjennom et vått dusjhåndkle. Av bomull. Vokalen, gitar og synth klarer seg bra. Han synger som vi er kjent med fløyelsmykt. Og nå er det på tide å snakke om Michael Jackson. Likhetstrekkene er på mange måter der. De er begge «King of Pop» i sin tid, de liker det grandiose, begge har masker, scenehansker og hodeplagg. Og så er det stemmen, da - men dansekonkurransen vinner Michael.
Effekter, pyro, røyk og lys er med på å understreke låter, og hjelper publikum med å være med. Virkningsfullt er det, og salen synger godt med på hits som: «I Feel It Comming» «Die For You», «After Hours», «Party Monster», «Is There Someone Else», «Call Out My Name», «Save Your Tears» - for å nevne noen.
Jammen får vi ikke litt Siouxsie and The Banshees frassering («Happy Home») under «House Of Balloons». Og Beatle-John får også litt oppmerksomhet i covringen av «Jealous Guy». Ikke så mye allsang på den. Vi over 40 sender et nikk til scenen.
Flere partier av konserten foregår lengst fra scenen. Under monsterhiten «Blinding Lights», der de 12 danserne gir ham en fin innpakning ved stadig å dukke opp for å danse/bevege seg i sirkel rundt ham. Det er på mange måter smart, slik at alle føler at de har vært/er nær idolet sitt. Og det filmes og knipses omtrent hele tiden. Ikke noe for Bob Dylan.
Showet er klinisk, proft og gjennomført - er det surmaget å si at det også blir litt statisk og sjelløst, særlig i midtpartiet - selv om masken kastes? Kanskje er det den stramme regien?
Uansett, vi får altså to timer med til tider ypperlig soul, pop og disko. Rundt omkring 30+ låter. Han gjør alt han kan, han roper «Oslo» så ofte det er en åpning, og til tider koker det blant de mange tusen som står på første rundt den enorme catwalken. Jeg vil tro at publikum, med en snittalder på rundt 22 år, går hjem med et lurt smil om munnen … selv om det ikke er week-end før om tre dager.
Del på Facebook | Del på Bluesky