Folques debut «Folque» i bokform

Et solid skrivestykke om et alt for bortgjemt band i norsk rock-historie.


«Jeg elsket folkrock i 1974», skriver Thor-Rune Haugen. Som hans oppdragsgiver i mange år i PULS, kan jeg underskrive på at den fascinasjonen ikke akkurat avtok med åra.

Vi hadde fått med oss det legendariske samarbeidet mellom bergensgruppa Saft og felespilleren Sigbjørn Bernhoft Osa under Ragnarock-festivalen i Holmenkollen i 1973. Så noe var på gang. Men den folkemusikken som ikke var «felemusikk», var stort sett prega av streit visesang. Hege Tunaal, Lars Klevstrand, Lillebjørn Nilsen. Men «Fanitullen» med Christiania Fusel & Blaagress innevarsla kanskje en ny tid?

«Ei ny tid er i emning», som det het i norsk-versjonen av Bob Dylans «The Times They Are ‘A Changing».

Utaskjærs var Thor-Rune Haugen opptatt av Fairport Convention, Steeleye Span, The Incredible String Band, Lindisfarne, Jack The Lad, East Of Eden. Men kanskje først og fremst Richard Thompson og Sandy Denny. I USA – The Byrds, Barry McGuire, The Lovin’ Spoonful. Og selvfølgelig Bob Dylan, som sjokkerte sin flokk med å plugge inn i 1965.

Folque begynte å røre på seg i 1972, da under navnet Brød og vin. Glupt gjort og skifte navn, tenker jeg. Historia blir for det meste fortalt gjennom intervjuer med Morten Bing, Jørn Jensen, Lisa Helljesen og Trond Villa – og Lillebjørn Nilsen. Sånn blir ringen på sett og vis slutta.

Debuten «Folque» (1974) er for det meste basert i norsk folkemusikk, men låter likevel rock – eller, folkrock. Albumet er produsert av gitarvirtuosen Øystein Sunde, en mann bandet ble kjent med på kjellerbula Bikuben midt i Oslo sentrum. Han var en god mann å ha i så mange henseende; han var avholdsmann, og hadde bil!

Folk ga ut sju studioalbum, til det hele tok slutt med «Sort messe» i 1983.

Haugen går på uklanderlig vis gjennom alle de 12 låtene på albumet - og ved siden av å anbefale «Folque» på det varmeste, sender jeg med den største glede forfatterens anbefalinger for den som vil vite hva en ekte connoiseur syns du burde ta tak i innen denne sjangeren:

The Incredible String Band, Nick Drake, Fairport Convention, Fotheringay, Shirley Collins And The Albion Country Band, Ashley Hutchings, Steeleye Span, Horslips, Alan Stivell – og selvfølgelig Richard & Linda Thompson.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Et overfladisk portrett av Magne Furuholmen

(04.06.25) Han skulle kanskje hatt navnet Mange, ikke Magne. For Magne Furuholmen er en mann med mange jern i ilden.


Jo Nesbøs krim om et slitent USA

(09.01.25) «Minnesota» er handlingsmetta og spennende som fy. Men dypest sett er dette noe langt mer, og noe ganske annet, enn en krimroman.


Kjartan Fløgstads sangskatt i bokform

(28.12.24) Kjartan Fløgstad er en rimsmed par excellence. Og ja – han danser med orda.


David Bowie og Joy Division – hvem var viktigst?

(09.12.24) Børre Haugstad er i gang med et slags livsverk. I år har han kommet til nummer 6 i serien om vinylens historie.


Rockheim – en turbulent historie

(03.12.24) Direktører har kommet og gått. Men Terje Nilsen er den samlende figuren for Rockheim. Hans motto: «Vi snakker om å ta vare på vår kulturarv, det er det som er mandatet og Rockheims ansvar.»


Highway 61 – om veldig mye annet enn Bob Dylan

(22.11.24) Alle som har bare litt kjennskap til Bob Dylan, vil umiddelbart tro at ei bok som har «Highway 61» i tittelen – vel, den må handle om Bob Dylan. Men dette er ikke ei bok om Bob Dylan, selv om den også handler om Bob Dylan.