Racer covrer Sverre Knudsen – og skal på turné!

Hvis du ikke umiddelbart drar kjensel på Racer: Bandet går vanligvis under navnet DumDum Boys.


Racer er altså et slags alter ego. De debuterte med et brak i 1998, da de leverte den uten sammenligning beste reinspikka fotball-låta som er lagd. Vel, The Ligthning Seeds «Three Lions» (Football’s Coming Home) er også ganske bra ... Men «Bønda fra nord», lagd til fotball-VM i 1998, slår egentlig alt og alle. Den kom i revidert utgave i anledning fotball-EM 2000 – det foreløpig siste internasjonale mesterskapet det norske herrelandslaget har kvalifisert seg til.

Ellers er de kjent for å ha et usedvanlig tett kjærlighetsforhold til Knutsen & Ludvigsen, en begeistring som har resultert i de fine singlene «Sjørøverkaptein Knutsen» og «Kan det være nødvendig å være så sint?». Jeg tipper opphavsmann Ole Paus aldri blir lei av Racers versjon av «Ruben bærer lyset».

Nå gyver Racer løs på Sverre Knudsen, en bauta i bølgen som i sin tid ble kalt norsk nyveiv. Han spilte i The Aller Værste!, Løver og Tigre og The Beste. Samtidig som han produserte egen musikk, styrte han ofte lyden for Wannskrækk og DumDum Boys.

«Line» fins i original utgave på Sverre Knudsens debutalbum som solo-artist, «La det brenne» (2009). Her låter den omtrent som Bob Dylans «Knockin’ On Heaven’s Door», både i form av akkordrekke og stil. Men hva gjør Racer? De bygger den om til beinhard ska, og bytter ut sordin-trompeten med en mystisk synth-solo.

Det låter glitrende. Det er i det hele tatt vanskelig å forestille seg at Racer skal presentere noen verdens ting som ikke er glitrende. Og hør, folkens – vi har store ting i vente. Racer annonserer nemlig en liten mini-turné.

5. oktober spiller de på Kulturhuset i Bergen, 6. oktober i Verkstedhallen i Trondheim, 7. oktober på Parkteateret i Oslo.

Billettene ble sluppet i dag klokka 10.00.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Racer/DumDum Boys i ny film

(04.09.20) Racer – alias DumDum Boys – går nok en gang i Knutsen & Ludvigsens tjeneste.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.