Boogie til du spyr – i bokform
Denne boka om «Boogie Till You Puke» handler egentlig ikke veldig mye om dette andre albumet signert Backstreet Girls. Men den handler ganske mye om Backstreet Girls – og selve IDEEN bak Backstreet Girls.
Da «Boogie Till You Puke» ble sluppet tidlig på våren i 1988 var bandet for lengst etablert som THE Norwegian Boogie Band. Debutalbumet «Mental Shakedown» kom to år tidligere, og over natta var Riff Raff-gjengen «forside-navn» i PULS. Det var stas på den tida!
Bandets grunnlegger Tom Kristensen, broren til bassist Pål Kristensen, mente opprinnelig at bandet skulle hete Brilliant Boys. Tilfeldighetene gjorde at Backstreet Girls ble Backstreet Girls. Men dette med briljant var langt fra tilfeldig. Backstreet Girls har alltid handla om attitude. Musikalsk, ja – men det visuelle uttrykket har nesten alltid vært like viktig.
Du kan ikke spille tung boogie-rock uten også å se ut som en tung boogie-rocker!
Er du medlem i Backstreet Girls, har du valgt en livsstil. Rock’n’roll-livet, eksemplarisk fortalt i historia om The Hollywood Brats. Det har, slik vi forstår det, aldri vært mye narkotika i bandet. Aldri downers, bare uppers. Amfetamin og speed – men i små mengder. Jack Daniel’s derimot, går ned på høykant. Den som tar gitartimer hos Petter Baarli må ha med seg en tohundre-lapp og en halv flaske whisky. Streit nok, spør du meg.
På 80-tallet sto to skjenkestuer spesielt sentralt i livet til Backstreet Girls. Elm Street hadde åpna dørene i Dronningens gate – kanskje ikke tilfeldig at albumet etter «Boogie Till You Puke» fikk tittelen «Party On Elm Street»? Men først og fremst snakker vi om Sardine’s. Bandets manager Øyvind Myhrvold styrte butikken, og dette var litt som reven og hønsegården. Petter’n: «Der fikk vi jo alt gratis av manageren vår!»
Så der har vi hemmeligheten bak konkursen i Sardine’s, tenker jeg!? Men nei – så mye øl greide ikke Backstreet Girls å drikke opp.
Ble rock’n’roll lifestyle tidvis noe annerledes etter suksessen med «Boogie Till You Puke»? Petter Baarli: «Vi har rykket opp, så nå får vi bra middager. Vi har en fin rider med én flaske whisky, to flasker vodka, masse god vin, øl og smørbrød og alt. Vi har det veldig godt. Så jeg har alltid bagen full når jeg kommer hjem, det er så vidt jeg klarer å bære den opp. Med smørbrød, salami, øl og masse digg. Vin og røyk.»
I tillegg til Elm Street og Sardine’s ble Renegat et samlingssted i dette miljøet. Bula lå der Oslo City i dag ligger. Jeg var der ofte, men husker det ikke akkurat sånn som Bjørn Müller gjør: «På Renegat var det sånn bånn gass rock’n’roll … Og når de stengte måtte de dra folk under scenen som lå og knulla, det var rock’n’roll da …».
Slå av litt for kjente, tenker nå jeg.
Coveret på «Boogie Till You Puke» er et kapittel for seg. Hvis jeg forstår det rett, ville de ha noe «Roxy Music-aktig» - les; stilig dame. Bare mye tøffere. På Sardine’s fant de Ann Iren Ødeby som villig stilte opp som modell, utfordrende kledd som prostituert-look-a-like i et råttent portrom.
Hvor gikk Ann Iren Ødebys karriere etter denne modelljobben? Hun ble jazz-journalist! Og er i dag medlem av den engere kretsen som er tildelt den prestisjetunge Molderosen!
SÅNN SÅ DET UT I PULS 2/88
Utgivelsen av «Boogie Till You Puke» ble behørig feira i våre spalter. Forside, tre siders intervju og en anmeldelse jeg vil tro bandet satte pris på. Her er vår mann Thor-Rune Haugen anno mars 1988:
Hvis jeg skulle skrevet min virkelige mening om denne plata ville jeg sprengt alle rammer og trolig sluppet opp for superlativer til deres kommende LP’er. For selv om det finnes andre band her i landet i dag er det bare å konstatere: Norsk rock kan i dag greit inndeles i to kategorier. 1) Backstreet Girls. 2) Alle de andre.
La oss først se hva vi dealer med her? Vi har drivende munnspill- og gitarkjør («Bondage boogie»), dirty, knallhard glam med meget antydende tekst («Sexuals», som skiller seg en del ut rent stilmessig), lynrask, presis riff-rock («The hunt»), to nesten «Pretty vacant»’ske ting («Walkin’ downtown» og «Mexican town»), rockabilly-inspirert i retning Cramps («Tougher than the rain»), bonuskutt på CD’en.
Og så videre og så videre …
Og norsk låter det i hvert fall ikke. Ikke særlig snilt, heller. Det er nesten så man puster ut litt med «Hangover in Hamburg», som ville vært et tordenskrall på de fleste andre LP’er, men som er rene balladen oppi dette vanvittige kjøret her.
Det er bare ikke fysisk mulig å sitte stille. Om jeg ikke spydde etter å ha kjørt gjennom skiva første gangen, så kan jeg forsikre om at blodsmaken i hvert fall var der.
Backstreet Girls er bandet som beviser teorien om at det viktigste ikke er at du stjeler, men hvordan du gjør det. Som på «Mental shakedown» kan du ofte helt konkret høre at de har dratt inn et riff fra Rose Tattoo her, et gitarlick fra AC/DC der, en Pistols-greie hit, noe fra Chuck Berry dit. Likevel kan du ikke slå ned på helheten og si det er inspirert av et enkelt band. De tar simpelthen de beste elementene fra alle sine favoritter og lager en drømmeblanding av dem alle sammen. Tenk deg om? Nevn meg et band som i et og alt låter som Backstreet Girls. Bare ett eneste ett? Du finner ingen, hva? Know what I mean? Musikken er enkel. Det finnes ingenting her du blir direkte overrasket over. De som higer etter nyskapende og sjelegranskende musikk kan gå av toget med en gang. Dette toget går ikke dit de skal. Greit med nyskapende hvis det blir bra musikk av det. Men gi meg valget mellom skranglete «nyskaper» og en som får det til å funke med gamle virkemidler, og jeg vet hva mitt valg blir.
Tekstene? Joda, det er tekster her. Men du får ha meg unnskyldt, Bjørn: En luftgitarist er en elendig tekstlytter. For meg er musikken det avgjørende. Gode tekster har aldri reddet dårlig musikk. Derimot har god musikk ofte reddet plater med dårlige tekster. Backstreet-tekstene handler om det samme som musikken, og utfyller som sådan pakka helt ålreit.
«Boogie till you puke» er plata som nesten fikk meg til å begynne å røyke, og den slår beina unna alt som har vært laget av rock’n’roll her til lands gjennom tidene. Absolutt alt.
Og for de som nå ikke skjønner hva jeg mener om LP’en følger her en oppsummering: Denne platens nærvær virker ikke ubehagelig på meg.
Backstreet Girls er nominert til innlemmelse i Rockheim Hall of Fame i år. Det skjer i så fall på overtid, men – bedre seint enn aldri.
Del på Facebook | Del på Bluesky