The complete Peter Gabriel

I kveld spiller Peter Gabriel i Bergen. En begivenhet. Om lykken står oss bi, er vi til stede.

Peter Gabriel

Av Arild Rønsen // 02.06.23

---

Jeg har sett Peter Gabriel live to ganger. I 1983 kom han med «maske» i Ekeberghallen, med et fantastisk band. Fronta vil jeg si, av superbassisten Tony Levin. Alt omkring Peter Gabriel var så inn i helvete moderne. Sånn var det også 31. august 1978. Jeg var nok ikke aleine om å få bakoversveis da Peter Gabriel vandra fra kjeller til loft i Chateau Neuf – mens han sang! Trådløs mic!

Peter Gabriel kom fra Genesis, et band som ble stifta så tidlig som i 1966 og som LP-debuterte tre år seinere. Et rockeband som så absolutt hadde noe «symfonisk» over seg, i kjølvannet av Yes og King Crimson. Såkalte «flinkiser», komplisert rock som bana veien for punkrock. For dette var noe ganske annet enn tre grep og sannheten!

Peter Gabriel var vokalist i Genesis fram til dobbeltalbumet «The Lamb Lies Down On Broadway» som kom i 1974. Skar han forbindelsen til Genesis over med kniv? På ingen måte. Hør på «Slowburn» fra hans første solo-album – og du skjønner at skilsmissen Genesis/Gabriel handla om en langvarig prosess.

Her har du en kort gjennomgang av hans solo-karriere på platefronten.

PETER GABRIEL (1977)

Albumet kommer ut to år etter at Genesis har gitt ut «A Trick Of The Tail». Phil Collins har overtatt som vokalist, og inntar rollen med bravur. Dette albumet er «veldig Genesis»; den eneste forandringa er vokalistens navn. Og her forlater vi derfor forholdet Gabriel/Genesis, et samkvem som relativt upresist har blitt kalt «Genesis før og etter Peter Gabriel».

Peter Gabriels solo-debut er tvers igjennom majestetisk bra! Kikk gjerne på min omtale av «Hunting High And Low», a-ha’s debut-album. Gabriel solo er ikke stappfull av låter som «Take On Me» - men for et pop/rock-album det er!

Den mest slitesterke låta har vist seg å være «Solsbury Hill». Dave Brubeck Quartet hadde med alt-saksofonisten Paul Desmonds «Take Five» utfordra 4/4-tak som den eneste mulige hit-taktarten, seinere etterligna av Arne Bendiksen i «Intet er nytt under solen». «Solsbury Hill» går i 14/8-takt! For dere (de fleste) som ikke er vant til å telle takter, er dette kanskje ikke så viktig. Men fenomenet er vesentlig for å vurdere Peter Gabriel som pop-komponist.

Som helhet er Peter Gabriels første solo-album den reineste åpenbaring. Han er innom flere sjangre – «Waiting For The Big One» nærmer seg cabaret-scenen a la Randy Newman og Tom Waits; «Excuse Me» beveger seg inn i doo-wop-tradisjonen + Paul McCartney.

Dette er et album av de sjeldne. Når du først har hørt det en gang, må du bare høre det igjen og igjen og igjen. Helt til du kan introen på neste låt … helt uten å tenke over det. Alt som ligger mellom åpningslåta «Moribund The Burgermeister» og den majestetiske avslutninga «Here Comes The Flood» er pop-musikk som kunst. Noen burde anlegge et Peter Gabriel-museum, der inngangsbilletten inkluderer obligatorisk lytting av dette albumet i sin helhet.

PETER GABRIEL 2 – SCRATCH (1978)

Albumet åpner med «On The Air» - full rock ‘n roll, mens påfølgende «D.I.Y.» er veldig Genesis. «Mother Of Violence» er keltisk-inspirert a la Jethro Tull. Pianodrevet. Helt OK, men han greier på ingen måte å matche nivået fra debuten.

Jeg er ganske sikker på at det ikke forholder seg slik, men oppfølgeren høres ut som en samling låter som ikke ble ansett gode nok til debuten. Unntaket er «Home Sweet Home», en nydelig sang som i miksen er smått stemoderlig behandla. Men Tina Turners saksofonist Tim Capello gjør et anstendig stykke arbeid.

PETER GABRIEL 3 – MELT (1980)

Tungt skyts igjen, men mer alternativt enn noen gang. Et sound fullt av dissonanser, med en teatralsk vokal i front. «Intruder» stamper av gårde oppå et komp som kunne vært tatt opp i ei smie. Gitarlyden er fet som bare fy, uten at det gis rom for «gitarhelt»-passasjer. Men en marimba får god plass i lydbildet.

Peter Gabriel eksperimenterte på en måte på dette viset ti år før David Bowie for alvor ble kunstrocker (nei, jeg har ikke glemt Berlin-trilogien).

Har han kommet opp med noe som kan ligne en hit-singel? «I Don’t Remember» er en liten forsmak, før han leverer «Games Without Frontiers». Hva kan man ikke få til med et lite innslag av plystring? «Not One Of Us» er utstyrt med et fengende pop-refreng, før vi til slutt lander i – «Biko».

Sangen kommer fire år etter massakren i Soweto, tre år etter drapet på Biko i et sør-afrikansk fengsel. Apartheid-staten på sitt aller verste, og etter hvert mest synlige. Peter Gabriel har skrevet mange fine tekster, men ingen så explicit politisk som denne (jeg kommer til "Don't Give Up"). «Biko» kom til å spille en sentral rolle i opptakten til den kulturelle boikotten av Sør-Afrika som skulle samle den absolutte eliten av verdens musikere. Ain’t gonna play Sun City, sang Little Steven – og fikk med seg Miles Davis. Og vi husker vel alle The Specials’ «Free Nelson Mandela».

SECURITY (1982)

Peter Gabriel tilbake i toppslag. Nå som genuin avant garde-rocker. Åpneren «The Rhythm Of The Heat» høres ut som en fortsettelse av «Biko». Her fins ikke spor av «rock ‘n roll». Tungt tromme-beat, frambrakt via en type slagverk som ble lagd lenge før noen hadde konstruert et moderne trommesett.

Rosinen i pølsa ligger midt i albumet. «Shock The Monkey» er en suveren idé, en fantastisk singel – men en helt annerledes singel. Når han så resiterer seg gjennom «Lay Your Hands On Me», følges han igjen av et kor som går tilbake til afrikanske røtter fra lenge før korsang fikk fotfeste i afro-amerikanske kirkesamfunn. Og musikk blir ikke mye vakrere enn det som framføres under tittelen «Wallflower».

Om denne musikken hadde kommet ut i dag, er jeg redd Gabriel ville blitt beskyldt for å bedrive kulturell appropriasjon – for dette er «Afrika».

SO (1986)

Her snakker vi om det som på idrettsspråket heter å treffe planken. Alt stemmer. Helt fra hva vi eldre fans tenker på når vi hører «Hear That Voice Again» til «Big Time», som tiltrekker seg Duran Duran-folket. Gabriel holdt seg vel også på samme banehalvdel som The Police, som på denne tida lagde stadig mer komplisert musikk.

Vi får strøken pop-lyd fra første spor. «Red Rain» har alt hva vi måtte ønske oss av Gabriel/Genesis-nostalgi. Før vi får «Sledgehammer»!

Det har gått fire år siden forrige studioalbum, og i mellomtida har han lagd nydelig filmmusikk til «Birdy».

Men hva skal vi si om «Don’t Give Up»? Duetten med Kate Bush er tåredryppende vakker, liksom videoen i all sin enkelhet er legendarisk bra. Er dette den beste politiske popsangen som er skrevet av en britisk popmusiker? Jeg mener det. Katastrofen som ramma vanlige arbeidsfolk, først og fremst gruvearbeiderne, da Margaret Thatcher knuste fagforeningene i England midt 80-tallet kunne neppe illustreres bedre enn hva Peter Gabriel gjør i «Don’t Give Up». Fins det en verdig «konkurrent»? «Shipbuilding», som kom i kjølvannet av Falklandskrigen. Clive Davis som komponist, Elvis Costello som tekstforfatter.

US (1992)

«Come Talk To Me» - her åpner vi i Skottland. Eller kanskje helst «keltisk land». Sekkepiper. Musikalsk sett har den et visst «Biko»-preg over seg, men når aldri opp til den standarden – selv om det er en fin låt.

Jeg anser dette albumet som en slags mellomstasjon i Peter Gabriels platekarriere, men syns det har fått urettferdig hard medfart blant mange av hans tilhengere. Når jeg hører det 30 år i ettertid, vil jeg si det holder jevnt god kvalitet, men for all del – et godt stykke ned på stigen målt mot «So».

Tonen er gjennomgående neddempa. Musikken er sparsomt instrumentert. Tordenbraket fra «Sledgehammer» er fraværende, selv om unntakene «Steam» og (delvis) «Digging In The Dirt» har samme typen arrangement. Lange låter, for det meste varer de mellom 5 og 7 minutter; det er 30 år siden The Beatles debuterte med et album der de fleste sangene tikka inn på snaut 3 minutter.

«Only Us» og «Washing Of The Water» kan stå som illustrasjon på dette albumet. Komposisjonene er sånn midt på treet+, men det låter veldig Peter Gabriel. Så elsker jeg det beinharde arrangementet med orgel og sylspiss gitar i «Kiss That Frog».

OVO (2000)

Et multimedia-prosjekt skapt i forbindelse med åpninga av Londons Millennium Dome, etter hvert omdøpt til O2 Arena. Peter Gabriels prosjekt var ambisiøst, kanskje overambisiøst. Det inkluderte store mengder visuelle innslag, og musikken i seg sjøl yter antageligvis ikke prosjektet rettferdighet.

Her fins mye fin musikk, bl.a. vokalinnslag ved Neneh Cherry og Elizabeth Fraser (Cocteau Twins) og kompetente strykere. Mye tung elektronikk. Albumet ligner mer på filmmusikken Gabriel lagde til «Birdy» (1985) og «The Long Walk Home» (2002) enn et «vanlig» Peter Gabriel-album. Som helhet, i lydformat, virker det fragmentert og uferdig. Utelukkende interessant for blodfans.

UP (2002)

Det starter så godt som lydløst, før det braker løs! Det første snaue minuttet av «Darkness» må være det tyngste skytset Peter Gabriel noen gang har lagt ut. Før det går over i rolige partier, «vanskelige» akkordrekker, veldig Genesis – før lurvelevenet igjen får overtak.

Albumet er kjemisk fritt for pop-hits. Kanskje satt han fast i det musikalske miljøet rundt «OVO» og det filmmusikalske? Som han synger – «My Head Sounds Like That»? Lite kommerst, altså – men veldig lett gjenkjennelig. Albumet varer i godt og vel 1 time, og med unntak av avslutningssporet «The Drop» tikker ingen låter inn på mindre enn 6 minutter.

I det hele tatt; dette er ikke mer enn «lyden av Peter Gabriel». Den lyden er ofte mer enn nok, også når det går så stille og rolig for seg som tilfellet er på dette albumet. Ingen kan si at «I Grieve» og «Signal To Noise» ikke er vakre sanger. Men denne gangen holdt det ikke til et nytt album.

SCRATCH MY BACK (2010)

Hvis du skal gjøre et cover-album, er det noe med det å velge riktige låter. Da kommer det ikke som noen overraskelse at Peter Gabriel er en mester også i så måte. Han åpner like godt med David Bowie og Paul Simon.

For hver gang jeg hører Bowie gjøre «Heroes» tenker jeg at denne låta mer og mer blir en av mine absolutte favoritter. Et slags endelig bevis på hva man kan gjøre med ytterst få akkorder. Peter Gabriels versjon har ikke originalens energi, men i all sin ro og stillhet - en helt en annen type energi.

Sangen er på et vis skapt for Peter Gabriel; han er like flink til å synge de samme linjene i to forskjellige oktaver - akkurat som opphavsmannen var. Tror du han passer til å synge Paul Simons «The Boy In The Bubble»?

Peter Gabriel gir oss sin tolkning av blant andre David Byrne, Lou Reed, Radiohead, Bon Iver, Neil Young, Arcade Fire og Randy Newman. Alt pakka inn i store orkesterarrangement, styrt av produsent par excellence, Bob Ezrin (Pink Floyd, Alice Cooper, Kiss, Lou Reed, Rod Stewart …). (På tale om stort orkester: Her finner du navnet på alle som på noe vis har deltatt i strømmetjenesten din, ned til siste fagottist. Det er altså mulig å få til, for den som vil! Skjerpings i platebransjen!)

Hvis du først skal gå i gang med et cover-album, kan du like gjerne gjøre det på dette viset.

NEW BLOOD (2011)

Arbeidet med stort orkester frista åpenbart til gjentagelse. Året etter «Scratch My Back» går han løs på sine egne sanger. Han covrer altså seg sjøl – i orkesterformat. Bob Ezrin er bytta ut med den langt mindre meritterte Richard Chapell, men det låter nøyaktig like stort. Kanskje hakket tyngre.

Jeg liker dette, mest fordi låtmaterialet jo er sinnssykt bra. Men noe av magien ved å høre disse sangene i original tapning er borte. Hva var hensikten? Å bytte ut det fantastiske rockebandet med et symfoniorkester? «Intruder» låter fortsatt skremmende i all sin pomp og prakt, men igjen – jeg skjønner ikke helt vitsen. Forstå meg rett – men jeg hadde forstått det bedre, hvis David Bowie hadde begått dette albumet.

LIVE BLOOD (2012)

Det er fint å kunne henvise til egne tekster. I mellomtida er albumet gjort tilgjengelig på strømmetjenestene – og låter stadig like fint. Og hvis noen kunne erstatte Kate Bush, måtte det nesten bli Ane Brun.

I kveld spiller han i Bergen. Skal vi tro Siri, har publikum på Koengen litt av en konsert i vente. I forkant av albumet som kommer til høsten har vi nemlig fått singlene «Panopticom» og «The Court».

---

Del på Facebook | Del på Bluesky