Kan du stille deg likegyldig til Kendrick Lamar?
Guds gave til musikken i det 21. århundre? I hvert fall til musikkindustrien, selv om han aldri så mye benekter det: «I’m not in the music business/I’m in the human business», synger han i «Crown». This year’s model – Kendrick Lamar.
Kendrick Lamars femte album er vanskelig å anmelde. Uten å lykkes, har jeg forsøkt å få noen skikkelig in-sidere til å påta seg oppgaven. Noen av dem sier det sånn – «dette er så overveldende, at jeg rett og slett ikke tør».
Dermed må en gammel mann til pers, en mann som er mest kjent for å elske The Beatles, The Rolling Stones og Bob Dylan. Og den slags, må jeg tilføye – det er mange storheter i denne bransjen.
Har jeg noe dyptfølt forhold til rap og hip hop? Jeg husker jeg vandra gjennom gatene på Manhattan, New York i 1988. Mitt ærend var privilegiet å intervjue Keith Richards, riffets herre og mester i Rolling Stones. Men jeg hadde noe helt annet på øret der jeg gikk, omringa av skyskrapere. Jeg hadde en hypermoderne Sony walkman i øra, og hadde nettopp fått tak i «It Takes A Nation Of Millions To Hold Us Back», det andre albumet fra Public Enemy. Dette var lyden av New York!
Armageddon! Bring the noise! Don’t believe the hype! The revolution will not be televised! Hvor cool går det egentlig an å bli?
Resten av livet har jeg brukt på å høre på mine favoritter, samtidig som jeg i kraft av å være redaktør i landets lengstlevende musikkavis har satt min ære i å følge med. I det minste gjøre et ærlig forsøk på å følge med i tida.
Da Kendrick Lamar ga ut «To Pimp A Butterfly» i 2015 tråkka jeg skikkelig i salaten. Jeg anmeldte den sammen med Beyoncés «Lemonade» - under tittelen «Nå ruler de for alvor, de unge svartingene».
Det ble et helvetes rabalder. Men det var jo bare godt ment! En hyllest til den svarte musikken! To ganger terningkast 12! Og husk at dette var minst én tidsalder før #metoo! I dag ville jeg kanskje blitt «kansellert», kasta ut i det ytterste mørke. Maybe. I don’t care. Jeg er møkk lei av rett-troende individer som ikke tåler folk som mener noe annet enn dem sjøl. Og jeg gjentar: Min omtale av Kendrick Lamar og Beyoncé var en strålende hyllest til den svarte musikken.
Og det er vel lov å si at noen er «black», eller hva? Black lives matter? I min ungdom var det populært å henge plakater på veggen i soverommet. Hos meg hang hun, den vakre jenta – «Black is beautiful». Hvis det er ett gen min mor og far har spart meg for, så er det rasisme-genet.
Nok av forbehold før denne anmeldelsen lander? Ett til. I likhet med de fleste nordmenn, vil jeg tro, har jeg vanskelig for å følge med i all lyrikken. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi evnene ikke strekker til. Noen ganger blir det litt mye «bitch», «nigger», «suck dick» for meg. But – I give him the benefit of the doubt. Det er sikkert helt greit ment, tenker jeg – kanskje til og med litt på fleip. Del av en tradisjon jeg ikke har den minste forutsetning for verken å dømme eller fordømme.
Er det et problem at nesten ingen problematiserer dette? Kanskje.
Så – hvordan låter «Mr. Morale & The Big Steppers»? Praktfullt. Dette er en musikalsk verden du garantert aldri før har dykka inn i Jeg skjønner hva de mener, mine venner i hip hop-miljøet som omtaler det som «overveldende». Vi har hatt covid-19, og det har gått fem år siden sist han publiserte et album – men Kendrick Lamar har så visst brukt tida godt.
Det som slår meg, er hvor enkelt det er produsert, reint musikalsk. Noen gjestevokalister, stilig koring, noen strykere - men basically er dette vokal, perkusjon og piano. Kanskje spiller han piano sjøl? Han har i så fall hatt fem år på seg, og har ikke akkurat blitt Keith Jarrett – men det funker.
Det hender det kommer album der anmelderne har lett for å ty til klisjeen «du hører noe nytt hver gang». Det er som regel feil, men i tilfellet «Mr. Morale & The Big Steppers» stemmer det.
Kanskje er dette albumet en milestone? Som hip hop-publikumet vil huske tilbake til; sånn som jazz-publikumet husker «A Love Supreme» (John Coltrane) og«Kind Of Blue» (Miles Davis); sånn som poprock-publikumet vil huske «Revolver» og «Sgt. Peppers’s Lonely Hearts Club Band» (The Beatles) og «Yellow Brick Road» (Elton John); sånn som det mer roots-orienterte publikumet vil huske «Déjà Vu» (Crosby, Stills, Nash & Young), "Blonde On Blonde" (Bob Dylan), «Born In The U.S.A» (Bruce Springsteen), «Sounds Of Silence» (Simon & Garfunkel) og «Blue» (Joni Mitchell); sånn som «kunstrock»-publikumet vil huske «Stranded» (Roxy Music) og «The Rise And Fall Of Ziggy Stardust» (David Bowie); sånn som punkerne tenker tilbake på «Never Mind The Bollocks Here’s The Sex Pistols» (Sex Pistols); sånn som grunge-publikumet husker «Nevermind» (Nirvana), «Ten» (Pearl Jam) og «Superunknown» (Soundgarden); som metal-publikumet husker «De Mysteriiis Dom. Sathanas» (Mayhem) og «Master Of Puppets» (Metallica); som tungrockerne husker «Led Zeppelin II» (Led Zeppelin), «Ace Of Spades» (Motörhead) og «The Number One Beast» (Iron Maiden); som country-folket husker "At Folsom Prison" (Johnny Cash) og "Wrecking Ball" (Emmylou Harris); sånn som blues-publikumet vil huske innspilingene til Robert Johnson, B.B. King og Eric Clapton; sånn som prog-publikumet vil huske «The Lamb Lies Down On Broadway» (Genesis) og «Over-Nite Sensation» (Frank Zappa)?
Og ennå har jeg ikke toucha New Romantics og synth-pop! Ikke en gang Abba! Heller ikke Chicago og Blood Sweat & Tears!
Jeg merker at jeg allerede her er på kollisjonskurs med en lang rekke lesere som mener at jeg har framheva helt feil album! Det får så være. Men én sak er jeg helt sikker på: Dette er ikke siste gang det blir skrevet om «Mr. Morale & The Big Steppers». Og det er helt sikkert ikke siste gang jeg hører denne musikken. Til det er albumet – ja, alt for overveldende.
Del på Facebook | Del på Bluesky