Potent psykedelia - Nick Mason's Saucerful of Secrets

Nevner man Pink Floyd vil de aller fleste, uansett alder, nikke gjenkjennende og tenke "The Wall" eller "Shine On You Crazy Diamond" eller "The Dark Side Of The Moon". Mitt første møte med Pink Floyd var David Bowies cover av "See Emily Play" på "Pin-Ups" (1973) og jeg syntes vel egentlig at hele den skiva var litt underlig. Oppvokst på 80-tallet som man er, ga "The Wall" (1982) – vist av NRK! - et uutslettelig inntrykk, og da ble det dypdykk i det man fant hos venner og kjente. Dette var i stor grad "The Dark Side Of The Moon" (1973) og utover. Holdninga til våre foreldre var nok at om man hørte på psykedelisk musikk ville man automatisk syretrippe vilt og hemningsløst - og det skulle man ikke ha noe av, nei.

---

Nick Mason's Saucerful of Secrets / Sentrum Scene / 19.05.22

Av Siri Bjoner // 20.05.22

---

Av de gjenlevende medlemmene er det Roger Waters og David Gilmour som har turnert med Pink Floyd-materiale. Dog har de holdt seg til den “nyere”, mer populære musikken – fra 1973 og utover. Utallige tribute- og coverband turnerer også jevnlig med de populære, velkjente låtene. Jeg mistenker at det eldre og mer psykedeliske materialet ble ansett for å være uinteressant markedsmessig, og Mason følte ifølge seg selv ikke at det var noen plass for ham i konkurranse med de mer kjente medlemmene. Det kan man til en viss grad forstå. Med enkelte unntak er det ikke trommisen man først og fremst tillegger stor vekt når det gjelder “eierskap” til låter.

Mitt første møte med det eldste materialet ble dermed nå. Da jeg så at Nick Mason skulle spille på Sentrum Scene, tenkte jeg at nå var tiden moden til å bli kjent med de gamle låtene deres. Resultatet var at jeg feiret frigjøringsdagen på Sentrum Scene sammen med rundt 1.500 andre mennesker – for det var ikke langt unna stappfullt!

Og de gamle er fremdeles eldst. Vi møtte et forrykende tight band. Nick Mason's Saucerful of Secrets har spilt sammen siden 2018 – og formasjonen av bandet skyldtes i stor grad en lang rekke tilfeldigheter.

Lee Harris (anerkjent turnégitarist som hadde tatt en lengre pause fra musikken) hadde truffet Guy Pratt (anerkjent turnébassist som først spilte med Pink Floyd i 1984) på en utstilling. Suget etter å turnere ble etter hvert for sterkt, og Lee og Pratt kom sammen for å kontakte Mason for mulighetene til å turnere med Pink Floyd-låter – og da først og fremst de mer psykedeliske, for å ikke måtte konkurrere med Waters og Gilmour. Dom Beken (keyboardist, The Orb) og Gary Kemp (gitarist, Spandau Ballet) ble invitert inn, og dermed var de et band.

At kjemien stemmer, ser man godt på scenen. Det er moro. Trommer er et undervurdert instrument – men Mason har tatt tilbake trommingen fra gamle dager, og det er så kult å høre! Fyren er genial! Tydelig å se at det er dyktige musikere som trives sammen, at de har det gøy sammen. Det var årsaker til at Kemp ikke var vokalist i Spandau Ballet – men vokalen er aldeles ikke verst. Og når han synger "See Emily Play" er det nesten som å høre Bowie.

22 låter på totalt nesten 2,5 time. Jeg skal ærlig innrømme at jeg kanskje syntes at noen av låtene var litt tamme – men hva gjør vel det, når stemningen er på topp og bandet er drivende bra. Vi fikk en god miks med seks låter fra "The Piper At The Gates Of Dawn" (1967), tre fra "A Saucerful Of Secrets" (1968), to fra "Atom Heart Mother" (1970), tre fra "Meddle" (1971), fire fra "Obscured By Clouds" (1972) - samt singelen "Arnold Layne" (1967) og "Vegetable Man" (uutgitt).

Det er sjelden man ser et band ha det så moro sammen på scenen. Det psykedeliske video- og lysshowet underbygget musikken, det var fantastisk lyd fra over alt i salen, og absolutt alt stemte. Samtlige i bandet hadde mye å si - morsomme anekdoter, men også litt mer seriøse saker - og de syntes det var helt fantastisk å få oppleve nasjonaldagen her!

Og det må sies: Låtene har holdt seg godt, til tross for at det meste er over 50 år gammelt materiale. Jeg tror ikke de har endret veldig mye på arrangement, annet enn den naturlige med forbedret teknologi. Det faktum at jeg syntes noen av låtene var litt svakere kan også skyldes at resten var så himla bra, og jeg drar gjerne og ser dem igjen neste gang de kommer til Oslo.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky