David Gilmour: Live in Gdansk
Stemmen og gitaristen fra Pink Floyd er tilbake med et livealbum med selskap fra Det baltiske Philharmoniske Symphoniorkester. Alle sangene fra hans tidligere album On an Island (2006) og annet Pink Floyd-snadder blir fremført live ved hjelp av orkesteret, som i stor grad blir holdt i bakgrunnen, nærmest som muzak fyll, mens David Gilmours vokal blir mixet langt frem i lydbildet. Dette er så utfyllende harmonisk og vellydende at her har mange lydmixere innen "Live-CD faget" mye å lære.
Standarden blir satt allerede i første anslag når publikum roper "David, David", og klapper i hurtigtakt, mens en hører hjerteslag-effektene fra Floyd-klassikeren Speak to Me fra Dark Side of the Moon. Her og der er det kanskje kommersielt publikumsfrieri for å dra lytterene inni det mer "Solo-Gilmourske landskap". Når Gilmour drar i gang klassiske Floyd-strofer, spør en seg selv noen ganger hvor det baltiske orkesteret blir av. Det er selvsagt til stede, men lydbilledmessig sett befinner de seg langt ned i "orkestergraven", og glimter mer til på solomaterialet fra Gilmour. Dette er klokt gjort, for Pink Floyd-fans hadde kanskje oppfattet det som banning i kjerka med for mye strykere og annet klassisk dippedutterier på Pink Floyds mesterlåter. Orkesteret er mye mer i harmoni på David Gilmours senere verker.
Det er en fin mix mellom Floyd-klassikere og Gilmours egne verker på begge CD-platene. Som virkemiddel for eventuelt nye lyttere av Gilmour og Floyd, gis det plass til både Shine On Your Crazy Diamonds og Wish You Where Here på CD 2. Til glede for "uskolerte" i Floyd-landskapet, en hjelp til å ta til seg musikalsk sjelsføde. Så for å sitere mesteren skulle vel verket være "fullendt for en optimal lytteropplevelse på over 2 1/2 time til sammen. En kan gjerne spørre seg hvor magien ligger i dette. Noen artister har en nådegave fra hosianna i det høyeste eller der omkring, og har funnet det musikalske g-punktet, som gir en flerfoldige multi eargasm om igjen og om igjen. Ekstatisk er bare forbokstaven når David Gilmour serverer de kosteligeste musikalske retter. Mange resirkulerer gamle hits i kreti og pleti, uten å tilføre noe særlig kreativt og nyskapende. David Gilmour viser at klassiske Floyd-hits og verker fra solokarrieren har mye å tilføre til både gamle og nye venner av klassisk rock.
Selv om dette står til meget godt i de fleste musikalske departement, er det likevel slik at klassikerne var best den gang de kom ut. Det merker en spesielt på nyinnspillingen av Wish You Were Here, som har en litt for fyldig og litt for moderne gitarlyd i forhold til originalen. Men dette er bare småplukk opp i det hele. Dette er tross alt en en dobbel CD som holder det den lover med de lille ekstra. Ex-Pink Floyd David Gilmour har karma i massevis, noe som gjør dette til en kostelig lydopplevelse. Jeg bare stemmer i de geniale linjene fra Wish you where om å svømme i en gullfiskebolle, og ønsker at du var her.
Del på Facebook | Del på Bluesky