Foto: Pål Bodin Foto: Pål Bodin Foto: Pål Bodin Foto: Pål Bodin Foto: Pål Bodin Foto: Pål Bodin Foto: Pål Bodin Foto: Pål Bodin Foto: Pål Bodin Foto: Pål Bodin Foto: Pål Bodin Foto: Pål Bodin Foto: Pål Bodin Foto: Pål Bodin

Få "Bitches Brew" ut til folket!

Prosjekt MD med venner har nå for andre gang framført Miles Davis’ “Bitches Brew” i sin helhet pluss Davis’ versjon av David Crosbys “Guinnevere”, sistnevnte svært langt fra Crosbys original, men umiskjennelig Davis.


Bitches Brew / Victoria, Nasjonal jazzscene / 09.12.21


Siden dette er en bildespesial fra konserten på Victoria, Nasjonal Jazzscene i Oslo 9. desember, og ikke en fullverdig omtale, henviser vi til PULS’ anmeldelse av konserten på Cosmopolite i fjor. Den står seg fortsatt. Dette var minst like bra.

Et lite a propos: For første gang under den pågående koronapandemien forstår jeg ikke helt smittevernrestriksjonene. Jeg skjønner munnbind og avstand, det er enkelt å forholde seg til, sjøl om én meter er for lite, men det er noe med logikken og kohortinndelinga som ikke helt vil feste seg.

Heldigvis hadde Nasjonal Jazzscene skjønt reglene og hadde brukt den svært korte tida fra de nye restriksjonene blei innført på å kontakte de til da 160 – 170 billettkjøperne for å spørre om noen av dem kunne tenke kunne tenke seg å bli hjemme. Mot refusjon av billettkostnaden, sjølsagt. Det gikk, og konserten kunne gå som planlagt. Klubben hadde hyrt inn egen plassanviser for å sikre forskriftsmessig avstand. Det så ikke tomt ut i det hele tatt. Koselig var det, og riktig så publikumsvennlig.

Uten frykten som stigende smittetall bringer med seg og nye restriksjoner hadde dette kunnet bli fullt hus.

Med konserten på Cosmopolite i februar i fjor har Prosjekt MD nå framført “Bitches Brew” på Oslos kanskje to viktigste jazzklubber med stor suksess. Når smittetallene synker og folket kan vende tilbake mer normal modus, bør landets jazzklubber, kultur- og samfunnshus, gjerne i samarbeid, og jazzfestivaler kunne glede sitt publikum med dette.

Prosjekt MD består av:

Lars Mjøset – bassklarinett
Asgeir Skauge – gitar
Lars Aukrust – Rhodes piano
Jon Devik – elbass
Frithjof Eide Fjeldstad– trommer
Charles Mena – trommer
Ketil Stoknes – perkusjon

På konserter styrkes bandet gjerne av disse:

Lyder Røed – trompet (fra gruppa Fieh, vikar for anledninga og ingen dårlig erstatning)
Jørgen Mathisen – tenor- og sopransax
Brynjulf Blix – Rhodes piano
Sidiki Camara – perkusjon
Kåre Garnes – kontrabass

Gjesteartist på siste låta denne gangen var:

Skjalg Reithaug – gitar (fra prog-rock-, metall- og jazztrioen SOT)


Del på Facebook | Del på Bluesky

Geese viste seg hypen verdig

(14.08.26) Bunnsolid håndverk og maktdemonstrasjoner fra Nick Cave og hans gjeng og Wilco tok nok mest oppmerksomhet hos et meget voksent publikum på en usedvanlig sterk enkeltdag under Øyafestivalens andre dag i Tøyenparken. For oss var det likevel mer tidsriktige artister som Geese og Blood Orange som ga mest energi og festet seg i hjerteroten. Geese viste seg mer enn hypen verdig, og vil etter all sannsynlighet stå igjen som undertegnedes beste opplevelse i Tøyenparken 2026 med sin tøyelige, angstfylte indierock.


Komplett galskap forkledt som J-Pop

(13.08.26) Dette er nok noe av det rareste jeg har hørt på et par tiår. Jeg hører elementer av det jeg antar er J-Pop, men det aller meste minner om en schizofren blanding av alt jeg har hørt av skiver og konserter de siste to årene.


Cortex-klimaks med Nels Cline!

(13.08.26) Det så lenge ut til å skjære seg, men så kom han likevel – Nels Cline! Og hvorfor ikke, når Wilco så allikevel befinner seg i området rundt Tøyenparken?


… og nå med Johan Lindström!

(13.08.26) ”For jazza til en rockfestival, for rocka til en jazzfestival”, mente Gard Nilssen – og henviste til en ganske gjengs oppfatning av bandets musikk. Jeg velger å kalle dette allværsmusikk – like passende på både rock- og jazzfestivaler.


Onsdag på Øya - mye mer enn The Cure

(13.08.26) Mye handlet naturlig nok om The Cures høymesse og slagerparade i Amfiet på Øyafestivalens første dag. Det var imidlertid også mye annet fint hvor franske Oklou nok gjorde mest inntrykk på denne anmelderen med sin følsomme, futuristiske electropop. Dove Ellis og Amyl and The Sniffers leverte også gode sett, og Fuzzycat Organ Quartet viste lovende takter.


Er det svartmetall? Jeg aner ikke.

(12.08.26) Hvordan jeg havnet på dette bandet er jeg litt usikker på. Introen på første låta er som en galskapens sammensurium av The God Machine og Led Zeppelin, før det raser ut i beinhard goth-doom. Eller noe sånt.