Feministen og fitteprinsen: - Ja, jeg elsker hip hop!
Kan man være feminist, og samtidig elske hip hop-lyrikk som er helt på kanten? PULS gir deg innføring og forklaring.
I 1998 kom låta som forandra min musikalske verden for alltid. På denne tida var jeg 12 år gammel, og tilbrakte stort sett ettermiddagene hjemme hos Ingvild, med baking av rullekake, «ringestikka» på høyblokkene, og dagdrømming om Alex, i mens vi hørte på låta jeg fremdeles elsker: «Battlegrounds», av Warlocks. Warlocks var, og er fremdeles, episk hip hop, og det er flere grunner til at denne låta, som jeg i 1998 spilte av på kassett, fremdeles treffer meg i magen.
Det var en helt annen vibe, sårhet og flyt, enn musikken jeg hadde lyttet til de første 11 åra av livet mitt. Mine favorittlåter fram til da hadde vært Aaron Carters «Crush On You», George Michaels «Jesus To A Child», Robert Miles’ «Children» og Dr. Albans «It`s My Life». Etter hvert kom også forkjærligheten for New Metal, en sjanger hvor rap og metal går (ikke alltid) hånd i hånd.
«Battlegrounds» kravla seg inn under huden min. Den var smertefull og illeluktende, stemningsskapende og umulig å glemme. Den representerte noe helt annet enn musikken jeg hadde hørt tidligere, den var upolert, ujålete, ærlig. Og ærlighet er noe jeg har verdsatt hele resten av livet mitt, særlig i musikk- og filmform.
Dagene gikk. Ukene også. Det ble ikke Alex og meg, og Ingvild og jeg erstatta rullekake med sprit fra barskapet til foreldrene hennes. Vi hørte stadig på «Battlegrounds», og tok oss gladelig bryet med å spole tilbake på kassettspilleren uendelig mange ganger, før vi etter hvert fikk høre mer av Warlocks, og annen hip hop, på CD-plate.
Åra gikk, og jeg begynte på ungdomsskolen. I 2001 elska jeg fremdeles hip hop, og jeg hadde dilla på særlig ett album, som fremdeles er et album jeg lytter til og elsker, nemlig «Mørketid» av Tungtvann. Alle låtene henger som perler på ei snor, men «Fram t 95» og «Supermann Elsker II» var de låtene jeg hørte mest på. Et paradoks, vil mange hevde, etter som jeg i dag er rødstrømpe, og stolt av det.
Jeg traska altså rundt med discman og hørte på Tungtvann store deler av ungdomstida. Etter hvert kunne jeg erstatte CD-platene med iPod, deretter telefon med musikkavspillingsmuligheter. Men Jørg-1 og Poppa Lars ble faste følgesvenner på hele den teknologiske reisen. «Bygd te by» var, og er, fremdeles en av mine favorittlåter. Det var noe med beatsene, Jørg-1s stemme og dialekt, og det ujålete og upretensiøse, som tiltalte meg. Tungtvann prøvde ikke å være noe annet enn de var; ekte elskere av hip hop, og det er dette som gjør at jeg har hengt etter dem i alle år, fra prosessen fra Tungtvann til Jørg-1 til Han Far til Joddski.
Dette er grunnen til at jeg fortsetter å dra på konserter, som voksen aleinemamma, og grunnen til at jeg gleder meg stort til den utsatte konserten i Oslo i 2022. Joddski representerer det ekte, ujålete, ærlige opphavet til norsk hip hop.
Men hva så med kvinnesynet han forfekter i tekstene sine?
«Æ å feminista e som katolikka og protestanta»
I teksten til låta «Supermann Elsker II», ei låt som gjør at jeg fnyser, ler, nikker, digger, og blir tidvis oppgitt over, inntar Joddski rollen som en typisk hip hop fitteprins. Men ikke uten skjær i sjøen, av ymse sort, blant annet har han et ufrivillig møte med en transkvinne, og støter nesten på en sjalu ektemann full av kjønnssykdommer. Som mor til en transgutt kjenner jeg naturlig nok på en følelse av at «hjelp, hun har pikk»-mentaliteten er passé og ugreit å fremdeles holde på å lire av seg i 2021, men låta er jo laga for mange år siden, av en mye yngre rapper. Og det er nettopp dette som gjør at han slipper unna med det, og som gjør at jeg høyst sannsynlig vil kalle meg blodfan de neste 35 åra også. Den ufiltrerte og ujålete måten å fortelle historier på, som både 20-åring og 50-åring. Ingen ting strøs sukker på, og det digger jeg. Det er det det er, fritt for adjektivsyken.
Joddski er ingen barisgangster a la 50 cent. Som vet svaret på alt og tøffer seg for gutta. Han har til og med en sekvens i låta med andre menn som ikke tror på alle erobringshistoriene hans og kaller ham for både «løgner og støgg jævel» Sånt må man jo bare le av, det er selvironi og en «fuck you attitude» knadd inn i samme deig, akkurat det ei god hip hop låt gjerne skal ha.
Jeg kan til og med høre på den mer pubertale låta «Bransjehora» fremdeles.
Det er ikke min favorittlåt, men heller ikke her kan en se låta og teksten ute av rappens kontekst og univers. Rap skal ikke bli for snill, den må ikke bli for tam, den skal ha litt brodd og ballespark, men personlig liker jeg best når det er ballene til noen i en maktposisjon som treffes hardest. Noe kanskje mange vil argumentere for at Tungtvann gjør i nettopp denne låta. Warlocks gjør det i hvert fall, i sin låt «hahaha!» fra 2001, en fire minutters lang spytteklyse på storbyens forbipasserende politipatruljer.
Snill jente og rimelsker
Men jeg er jo en lovlydig borger, som hater stygge tagger på boligblokker, som aldri har vært på glattcelle, og som ikke ville turt å vise fingeren til politiet selv om de kjørte raskt forbi meg på en rasteplass på E-18. Så hvordan kan jeg da elske rap? Kanskje av den samme grunnen som at jeg elsker punk? Det rebelleske, anarkistiske verdisettet? Eller kan det være tekstene, de treffende beskrivelsene og gode observasjonene, ofte om livets svare strev? Eller er det rytmen og lydbildet som appellerer så mye mer til meg, enn dagens dance-låter som venninnene mine hører på?
Det er ikke godt å si. Det handler vel kort og godt om følelsen jeg sitter igjen med når jeg hører låtene, hva som treffer og ikke. Ordene som blir valgt, rytmen og stilen i språket, betyr mye for meg. Jeg elsker språk og tekst, og det er vel en del av årsaken til at jeg også er Raga Rockers’ største fan.
Jeg skal ikke synse for mye om kjente menns preferanser og mulige eskapader, men jeg tør å synse om at 50 cents «I,ll take you to the Candy Shop, let you lick the lollipop» er en uendelig mye mer banal tekst om sex enn Joddskis «Æ prata ikke eventyr, som han HC. Kall mæ Doc Djerv, æ lev førr duften av ei dåse. Skills du bare må se, æ klina tell å slår te, og tenn ei midnattsol inni dæ som ikke går ned». Selv om de begge handler om menn som knullemestere.
Nord - men ikke ned
Rap er så mangt. Ulike sjangere og artister. Stiler og definisjoner. Og jeg er ingen musikkviter, bare en enkel konsument med rapdilla. Men jeg vet at det ikke er mange andre rappere som har gjort det så stort som Joddski, på dialekta si. Som til og med deler spor med noen av de største rapperne i USA gjennom tidene, og gjør det på nordlandsdialekt. Hvis jeg ikke tar feil, regjerer Joddski på denne trona fremdeles, alene, som godt voksen mann. Dialekta appellerer nok ekstra til meg på grunn av mine nordnorske og kvenske aner. Men uavhengig av dette, så skal det vel godt gjøres å ikke like musikk som både er fengende og lite unnskyldende?
Kuukfikserte kvinnesakskvinner
For ordens skyld vil jeg avslutte denne teksten med å stikke hull på en seiglivet myte om feminister. Det å være feminist har ingenting med det å være kjip eller humørløs, aseksuell eller prektig å gjøre. Vi står nok ikke like langt unna hverandre som mange kanskje tror, feminister og hip hop-huer, i hvert fall ikke i hver vår ende.
Jeg skjems verken over min egen sexlyst eller knyttede kampneve, og tenker at dette er to sider av samme sak. Eller for å si det som rapduoen KUUK gjorde i 2018: «Jeg tar den gjerne i rassen. Ikke sitt der og bare piss mens jeg fingrer på dassen. Tømmer i meg en til shot, planlegger den neste. To ting på agendaen; knulle og feste. Setter meg oppå deg, ta deg en titt. Slikk fitta mi til hjertet mitt er ditt.»
Del på Facebook | Del på Bluesky