Falkevik - suveren i åpen klasse

Leiter du etter et virkelig originalt norsk indie popband?



Falkevik er satt opp etter en stolt tradisjon i jazzmusikken. Piano – ståbass – trommer. I studio – og jeg vil tro i levende live? – er de i tillegg utstyrt med diverse elektroniske duppeditter.

På pianokrakken sitter Julie Falkevik, på trommestolen sitter Marius Trøan Hansen, og bak den fotside fela gjemmer Ellen Brekken seg.

De spiller en type indie pop/jazz du garantert aldri tidligere har hørt maken til. Her har du «Amputation»:

Komposisjonene – som tidsmessig holder seg innafor pop-formatet – er særdeles oppfinnsomt skrudd sammen, og du vil aldri komme til å savne et «større» band. Gå for eksempel til «Traveler», der du finner et meget enkelt pianoriff, ispedd ståbassen som melodiførende instrument, tidvis sammen med et enkelt korarrangement.

Kjenner du kanskje til det svenske jazzbandet Esbjörn Svensson Trio – helst forkorta til bare e.s.t.? De som inntil bandlederen omkom i en tragisk dykkeulykke i Stockholms skjærgård i 2008 fylte virkelig store pop-scener i Roskilde?

I denne tradisjonen finner du Falkevik. Men altså med tekst og vokal.

I det hele tatt; her står overraskelsene i kø. Helt til du skjønner at Falkeviks musikalske uttrykk i sin helhet er den største overraskelsen. Og hvilken gledelig overraskelse dette bandet er!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Da The Band’s Band feira The Band

(10.09.26) En varmende hyggekveld for gamle kjente, både på og i salen. Men det skrangla litt for mye – oppe på scenen.


President er mann for sin hatt

(10.09.26) Plutselig er det r’n’b-takter. Og jazz. Og masse trommer. Beinharde, sjukt tekniske trommer som går rett inn i margen. Ei veldig behagelig skive.


With a bang on the ear!

(07.09.26) Uten å se for mye på setlistene så langt i turneen, hadde jeg tenkt meg mer av et folk/freak-show i hovedsakelig akustisk format. «Fisherman’s Blues» og «Room to Roam» i ett, på en måte. Sånn ble det ikke. Men for et party det ble!


Arne Treholt – i et skimmer av gråsoner

(03.09.26) Brobyggeren som brente alle sine broer. Han som ikke sang i dur, heller ikke i moll – men noe midt imellom. Det fins mange måter å beskrive hva «gråsoner» betyr, og du får de fleste av dem anskueliggjort på Oslo Nye Teater.


Finere blir vel neppe indiepop?

(02.09.26) Det har aldri vært vanskelig å like Phoebe Bridgers, men for noen har hun kanskje vært smått utilgjengelig? «Lost Weekend» bør skaffe henne nye beundrere.


Lindrende Folk Bitch Trio

(02.09.26) De vakreste vokalharmonier strømmet mellom murveggene på Blå i Oslo tirsdag. Melbournes Folk Bitch Trio var på besøk, og leverte sin andre norske konsert etter å ha vært på Bergen Kunsthall dagen i forveien. Varmt og mildt opplevdes det.