Falkevik - suveren i åpen klasse

Leiter du etter et virkelig originalt norsk indie popband?



Falkevik er satt opp etter en stolt tradisjon i jazzmusikken. Piano – ståbass – trommer. I studio – og jeg vil tro i levende live? – er de i tillegg utstyrt med diverse elektroniske duppeditter.

På pianokrakken sitter Julie Falkevik, på trommestolen sitter Marius Trøan Hansen, og bak den fotside fela gjemmer Ellen Brekken seg.

De spiller en type indie pop/jazz du garantert aldri tidligere har hørt maken til. Her har du «Amputation»:

Komposisjonene – som tidsmessig holder seg innafor pop-formatet – er særdeles oppfinnsomt skrudd sammen, og du vil aldri komme til å savne et «større» band. Gå for eksempel til «Traveler», der du finner et meget enkelt pianoriff, ispedd ståbassen som melodiførende instrument, tidvis sammen med et enkelt korarrangement.

Kjenner du kanskje til det svenske jazzbandet Esbjörn Svensson Trio – helst forkorta til bare e.s.t.? De som inntil bandlederen omkom i en tragisk dykkeulykke i Stockholms skjærgård i 2008 fylte virkelig store pop-scener i Roskilde?

I denne tradisjonen finner du Falkevik. Men altså med tekst og vokal.

I det hele tatt; her står overraskelsene i kø. Helt til du skjønner at Falkeviks musikalske uttrykk i sin helhet er den største overraskelsen. Og hvilken gledelig overraskelse dette bandet er!


Del på Facebook | Del på Bluesky

The Black Keys på tomgang

(09.05.26) Lille speil på veggen der, hvem er det mest slitne og giddalause bandet i verden her?


Psykedeliskfolkemusikkprogjazzrockpop

(08.05.26) Dette var ei massiv sjelelig reise. Lydbildene var så intenst store og fargerike at jeg forsvant litt inn i konsertboblen, den der det eneste som eksisterer er musikken og bildene og alt utenfor er bortevekk for en stakket stund.


Ringo koser seg i gyngestolen

(07.05.26) Gode, gamle Ringo (85). Favorittbestefaren til alle som liker The Beatles. Han gir ut plater støtt og stadig, og befinner seg åpenbart på et sted i livet der det er godt å være.


Den kristne rebellen Erik Hillestad

(05.05.26) Den er en anstrengelse å lese, og den må ha vært en anstrengelse å skrive. Men det er mödan värd, som svenskene sier. 500 sider mat for tanken.


Kneecap i smulere farvann

(04.05.26) På ingen måte noen lettvekter, men hviler det en spesiell ro over denne skiva?


Maksimalt Laibach

(04.05.26) Munnharpe, søttitalls disco, beinhard techno og politisk budskap. Laibach har aldri vært minimalister, men her har maksimalismen tatt over fullstendig!