Iron Maiden- tilbake med skreddersydde låter for turné
Med sitt 17. studioalbum viser bandet nå litt av veien videre, for her er faktisk ikke alt som det pleier. Vi snakker ikke om stilendring eller noen som helst revolusjon, heller en nødvendig justering for å fortsatt kunne være et aktuelt band i sin sjanger.
Iron Maiden har sin unike sound, og det lever i beste velgående på «Senjutsu». Men vi får blant annet mer fra vokalist Bruce Dickinsons musikalske univers. Han har gitt ut en rekke soloplater med andre musikere, og i tillegg til friere rammer for gitaristene, lykkes de i stor grad med å kombinere det «ur-maidenske» med nye impulser.
Et eksempel på dette er «The Writing On The Wall», som lukter av progressiv blues- og country-ish stemning – som egentlig er helt utenkelige referanser. Til en forandring er det ikke de lengste, historiefortellende låtene som er de beste, med unntak av «Hell On Earth», som er en av tre låter som bikker ti minutters spilletid mot slutten av albumet.
For å forklare denne nye bevegelsesfriheten, må vi ta en lynrask gjennomgang av gitaristene i bandet. Dave Murray, Adrian Smith og Janick Gers. Tallet er 3, og det er nesten uhørt, må vite. Særlig Adrian Smith har alltid vært en søkende sjel innen riff og soloer, mens Dave Murray har sitt grunnspill fra bluesens verden. Janick Gers ble vi først kjent med på Bruce Dickinsons første soloplate fra 1990, «Tattooed Millionaire», hvor Janick presenterte seg som en melodisk gitarist, med fokus på soloer på vokallinjene.
Og akkurat vokallinjegitar får vi kanskje litt for mye av på «Senjutsu». I kombinasjon med tidvis banalt enkle keyboardelementer for å holde noen av låtene gående, er det i enkelte svake øyeblikk i ferd med å bikke over til det parodiske, som i «Lost In A Lost World». Heldigvis tar låtene som lider av dette nye retninger oftere enn vanlig. Bevegelsesfriheten for gitaristene skaper altså ny spenning i låtene på «Senjutsu», og det ender stort sett bra når de får utfolde seg. For svorne Iron Maiden-fans, har det i mange år vært ganske lett å forutse hvilken toner som kommer rundt neste sving, dette på godt og vondt så klart.
Vokalist Bruce Dickinson har fått rikelig med pustepauser på «Senjutsu». Noen av låtene er unødvendig lange både foran og bak, men det vil fungere live. Bruce er vel 63 år nå, og måten han leverer på scenen og byr på seg selv, tilsier en del flere pustepauser ettersom årene går. I tillegg har han en litt roligere tilnærming på de fleste låtene, noe som passer låtene veldig bra. Det er mindre heseblesende og mer kontrollert synging, mer attityde.
Etter 35 år med Iron Maiden på platespilleren, samt utallige konsertopplevelser, hilser jeg som vanlig deres nye album velkommen til gårds. «Senjutsu» er det beste fra bandet på lenge. Og når bandets legendariske maskot Eddie pryder coveret, er det egentlig veldig lite å ikke like på dette albumet.
Del på Facebook | Del på Bluesky