Half Moon Run: Hysj! Hør!
«Inwards & Onwards» er egenprodusert og ble spilt inn under lockdown i øvingslokalet. Med bare bandet selv til å styre spakene, uten noen andre som skal mene noe om alt, og uten tidspress i et leid studio, er denne EPen langt bedre enn forrige album.
Half Moon Run har siden debuten i 2012 gitt ut tre album, og pandemien har bidratt til at de nå slipper sin tredje EP på ett år. Etter noen år med Isaac Symonds er det nå den originale trioen Devon Portielje, Dylan Phillips og Conner Molander som består. De har dessverre i sin tidlige karriere blitt sammenlignet med Mumford And Sons, men dette er ikke noe «hey» messende popgruppe med alt for forutsigbare arrangementer. Half Moon Run er rett og slett noe helt for seg selv, en helt magisk indie-drøm.
Det kanadiske bandet er det beste som er laget i Montreal siden Arcade Fire. Med trippelharmonier og imponerende evner som multi-instrumentalister der alle spiller gitar, tangenter, og flere lag med perkusjon vinner de deg lett. Ønsket om å spille flest mulig instrumenter har blant annet kulminert i en selvkonstruert hatt med innebygde rytmeegg slik at begge hender er fri til å et par andre ting samtidig.
Bandet oppgraderte fra Parkteateret i 2016 til Rockefeller i 2020, men de bør ikke passere Sentrum Scene da konseptet deres absolutt passer best til ikke alt for store scener. Det er nært og varmt, selv med store arrangementer.
Åpningssporet og første singelslipp «How Come My Body» er en av flere Half Moon Run-låter som bidrar til soundtracket fra andre sesong av Mae Martins «Feel Good» på Netflix.
How come my body/Fits just like a bruise?/Oh, you're gone to me/How come my body/Speaks only to you?/Oh, you're gone to me
Om man ikke visste bedre, kunne man tro den var skrevet nettopp for den svarte, såre humoren i Martins halvbiografiske serie om livet som en rusavhengig, ikke-binær, supersjarmerende komiker. Conner Molander skrev første del av låta når han var en usikker 19-åring som følte på den ubehagelige metamorfosen inn i voksenlivet.
Tittelen på EPen spiller fint på uttrykket onwards and upwards, der fokus er å jage suksessen til ukjente høyder, men som med «Inwards And Onwards» skaper rom for å feste blikket innover og allikevel bevege seg framover. Tekstene deres består som regel av mørk materie, og denne utgivelsen er intet unntak.
«It's True» bygger seg sakte opp og leverer støy, dramatikk og et stort lydbilde.
I just need a place to rest/My weary head/And it's here unless/They broke the locks/And they're past the door
«Nosebleeds» er kun kassegitar, vokal med mye klang og munnspill, en sår og trist låt.
Every night/Week after week/Through scary lust/And ugly fear/I re-adjust/I disappear
Tilbake i 2016, vi stod tett i tett på Parkteateret, venninna mi og jeg hadde stjerner i øya for de unge kanadierne som briljerte med å bytte instrument på annenhver sang uten at det ble påtatt. Bak oss stod en klåfingra, påseila fyr som tydeligvis bare ble med kompiser på konsert uten egentlig å ha noe der å gjøre.
Etter n’te hånd opp i genseren, snudde jeg meg for å gi han en knyttneve i kjaken. Av en eller annen skikkelig irriterende grunn vant frontlappen over amygdala, og jeg mista kraft i neven på veien. Det var ikke meninga at det var jeg som skulle bli kasta ut denne kvelden, det var idioten som ikke skjønte at Half Moon Run var til for å lyttes/oppleves/inhaleres/sanses. Hold kjeft og få med deg låta, ellers går du glipp av noe stort!
Del på Facebook | Del på Bluesky