Siril Malmedal Hauge hopper i sjumilssteg

Dette albumet burde være visittkort til lansering kloden rundt. Grensesprengende bra.

Av Arild Rønsen // 08.05.21

Det er således med stor interesse vi går i møte med «Slow, Slow». Hun innfrir, for å si det forsiktig. Litt mindre pop, og litt mer jazz? Ja, det er nok riktig å si.

Det er naturlig å sammenligne med Silje Nergaard. Siril og Silje er ganske like som vokalister, og beveger seg i samme musikalske landskap. Og ja – de ble begge for alvor «oppdaga» under Moldejazz.

Siril Malmedal Hauge holder seg med sitt faste band. Martin Myhre Olsen - saksofoner, Torgeir Hovden Standal - gitarer, Kjetil Mulelid - piano, mellotron, orgel, Martin Morland - kontrabass og Henrik Lødøen – trommer. Sjøl krydrer hun tidvis lydbildet med sin fløyte. Det låter fortreffelig.

Det er aldri noen tvil om hvem som er sjefen i dette bandet. Sånn må det gjerne bli, så lenge vokalisten også har komponert alle låtene. Det er likevel all mulig grunn til å tro at helheten er resultat av kollektiv innsats i studio – ikke minst når musikken blir jazz på ordentlig. «When Will» utvikler seg etter hvert til en slags oppvisning i frijazz – og da nærmer vi oss plutselig Neneh Cherry og The Thing.

I «Magic Fruit» låner bandet de klassiske rytmene til Tom Waits, og fløyta lyder Jethro Tull. Jeg tror Daniel Lanois ville produsert dette på nøyaktig samme vis som kompaniskapet Dag Erik Johansen/Siril Malmedal Hauge har valgt å gjøre det.

Jo mer jeg lytter, jo mer blir jeg overbevist om at dette er … ja, det er definitivt mer jazz. Hvilket synes som en meget fornuftig musikalsk retning å gå i. Her får dette bandet virkelig dyrke sin egenart. Men vit at den vakre balladen «Tonight» like gjerne kunne vært spilt inn av Alicia Keys. Og at bass/piano-kompet på «Albatross» er mesterlig stjålet fra Chick Coreas «Return To Forever» (selv om det vel ikke var Chick Corea som fant opp forholdet mellom grunntonen og kvinten).

Nå burde det meste være sagt. Innertier.