- Do me a favour …

18 desember 2023, fylte Keith Richards 80 år. Dette intervjuet gjorde vi med ham i september 1988:

(PULS/New York): Det er en merkelig følelse å ta heisen opp til Rolling Stones-kontorene midt på Broadway, The Big Apple. Ettersom Stones-butikken er midlertidig nedlagt, fungerer lokalene som KEITH RICHARDS’ krypinn. Her er ikke snakk om noen ballsal med polert møblement. I likhet med Stones-bula i London, der jeg for et drøyt år siden hadde gleden av å møte Charlie Watts, er New York-basen et temmelig slitent lokale. Lite og rotete, noen plakater på veggene, do i gangen. Et par timer i forveien var vi blitt vennlig avvist av Keefs kvinnelige manager. – Jeg har to meldinger til dere, en god og en dårlig, sa hun. 1) Vi ligger langt etter skjema. 2) Årsaken er at mannen er skravlesjuk.

Av Arild Rønsen // 24.12.20

---

Forsinkelsen gir mulighet til å beskue den berømte 5-strengs Telecaster’n. Sammen med et imponerende utvalg rock’n’roll-klenodier – platetrofeer, Jimi Hendrix’ hatt og horn, signerte John Lennon-varer; det nærmeste man kommer et rock’n’roll-museum - henger den på utstilling i Hard Rock Café, rett rundt hjørnet for Stones-kontoret. Er han kanskje ei arrogant pop-stjerne? Stritkred herfra til Jupiter er ingen garanti mot nykker, et møte med keiser Jagger i fjor høst gir grøsninger bare ved tanken. Er han edru? Vel har mannen lagt bort sila, men Jack Daniels-konsumet sies å være intakt.

Et håndtrykk, og all skepsis er blåst til side. På bordet er anbragt ei flaske Rebel Yell whisky, ginger ale og isbiter. – Du kommer sikkert til å stille noen av uunngåelige spørsmålene, forhåpentligvis kommer du opp med noen interessante også …

Keith Richards smiler, blander en drink og tenner en sigarett. Jeg har følelsen av å sitte ved samme bord som en fyr jeg spilte fotball sammen med på guttelaget.

- Etter en mannsalder med Rolling Stones; hvordan føles det å gå solo?

- Det er et sånt før- og etter spørsmål. Før jeg gikk i gang, var jeg overhodet ikke hypp. For meg var det ensbetydende med at jeg ikke greide å holde Stones sammen, jeg makta ikke å holde bandet mitt på veien. Det var et nederlag jeg syns det var vanskelig å komme over. Så fort jeg var i gang derimot, ble jeg hekta. Jeg har hatt det sinnssykt gøy i studio.

- Ville du gått i gang med et solo-prosjekt om det ikke var for at Mick Jagger hadde forsøkt seg på egen hånd?

- Det tviler jeg sterkt på. Men så lenge Mick insisterer på å gjøre sine egne ting, hadde jeg ikke noe valg. «Enten går du i studio for deg sjøl, eller du blir gal.» Noe i den duren var det jeg tenkte – og jeg foretrakk å jobbe.

- Noen av gjøremålene dine er velkjent. Chuck Berry-filmen f.eks., men i korte trekk. Hva har du stelt med siden innspillinga av det siste Stones-albumet?

- Umiddelbart etter «Dirty Work» hadde jeg ingen anelse om hva jeg skulle foreta meg. Plutselig fikk jeg en telefon fra Aretha Franklin. Hun ville jeg skulle produsere «Jumpin’ Jack Flash» for henne. Jo, det kan jeg vel tenke meg, mente jeg. Jeg kjente jo sangen – behøvde ikke lære noen nye korder … Jeg tok kontakt med Steve Jordan, som var mer enn happy for å komme ut av jobben som session-musiker for TV. Fordi jeg visste at Aretha er fryktelig redd for å fly, foreslo jeg å ta med meg hele bandet til Detroit. Den eneste betingelsen jeg stilte var at hun skulle spille piano. «Hva?» mente hun, hvorpå jeg gjentok kravet. Du skjønner; jeg har en eldgammel teori om at hun synger mer avslappa når hun på en måte får sett sitt eget tempo.

- Og hun bøyde av?

- Sure. She was great! Vi spilte inn sangen i løpet av én ettermiddag. Dagen etter la hun vokal, tredje dag skøyt vi videoen. På flyet hjem måtte jeg spørre Steve om vi virkelig hadde fått noe inn på tapene. Det hadde gått som himla fort.

- Så det var kanskje starten på ditt eget band?

- Absolutt. Jeg fikser bare ikke rollen som band-lederen som hyrer og sparker folk i øst og vest. Jeg må kjenne musikerne, være kompis med dem – og dette bandet funka i samme sekund vi gikk i studio.

- Gjorde Aretha Franklin «Jumpin’ Jack Flash» i en annen toneart enn originalen?

- Ja, jeg lot henne prøve seg fram til hun følte det komfortabelt. Etter introen gikk resten av seg sjøl … Utrolig nok kjederøyker hun mentolsigaretter. Stemmen hennes er som en hel nasjonalpark … OK, jeg er også en uforbederlig nikotinmisbruker, men så vil jeg ikke sammenlikne min stemmeprakt med Arethas.

- Nå har jeg bare fått høre skiva di et par ganger, men på meg låter den overraskende variert. Her er rikelig med kjente toneganger, men åpningskuttet f.eks., «Big Enough», er en temmelig funky, nesten jazzig greie?

Jeg ville ikke at min solo-plate skulle åpne med et av disse utallige og alt for opplagte Stones-riffene. De bare detter ut av meg

- Ja, det mente saksofonisten også. Maceo Parker – og han leder bandet til James Brown. Utgangspunktet for låta er et gitar-riff jeg spilte inn bare med trommekomp. Det er faktisk det eneste kuttet på plata der ikke hele bandet var i studio samtidig. Vi skjønte hvor det bar hen, og med Maceo og «Bootsy» Collins på bass la vi det hele etter hvert helt bevisst i James Brown-gata.

- Men den er ganske utypisk for albumet som helhet?

- På sett og vis, ja. Det er derfor vi la den først på skiva. Jeg ville ikke at min solo-plate skulle åpne med et av disse utallige og alt for opplagte Stones-riffene. De bare detter ut av meg, jeg kan ikke noe for det.

- Men du er temmelig god på dem?

- Jeg burde være det, flirer Richards. 25 år setter spor.

- Men «Could Have Stood You Up» er helt annerledes, nærmest en rockabilly-låt?

- Ja. Jeg hadde truffet Johnnie Johnson under innspillinga av Chuck Berry-filmen, og etter at jeg skjønte hvor stor betydning han hadde hatt for alle Chuck Berry-innspillingene bestemte jeg meg for at jeg bare måtte gjøre en session med ham. Om det så bare var for gøy, uten tanke på at det virkelig skulle havne på vinyl. Det var Steve som insisterte på at når vi først hadde sjansen, måtte vi også komme opp med en låt vi kunne bruke på skiva. Etter et par, tre dagers blues-jamming satt’n der. Etterpå tok vi’n helt ut og la på fifties-koring.

- Så har du enda en gang prestert en fantastisk ballade – «Locked Away».

- Så du liker den?

- Ja, min definitive favoritt så langt.

- Hyggelig, takk skal du ha. Den begynte med at jeg fant hook’et - «ought to be locked away». Noen sanger er det sånn med, som om den sier: Jeg veit jeg ikke er ferdig, men for Guds skyld – ta meg opp! Så finner vi fram til resten av meg seinere … I slike tilfelle er det om å gjøre å være tålmodig, vente til melodien detter ned i fanget ditt.

- Ja, den er en type sang som får meg til å tenke: Hvorfor i himmelens navn har ingen skrevet den før?

- Akkurat. Jeg er glad ingen gjorde det!

- Består «Talk is Cheap» av nye komposisjoner, eller er det kanskje stoff du har hatt i lomma i lang tid?

- Alt er flunka nytt, skrevet i løpet av ’87-88. «Whip it Up» var den siste, skrevet umiddelbart før vi miksa albumet. Med Stones-låtene er det annerledes. De har jeg ofte latt ligge i 10 år før jeg har sendt dem ut til offentligheten. Nå var jeg imidlertid fast bestemt på ikke å blande kortene. Skulle det først bli ei solo-skive, skulle det bli det på ordentlig. Ikke noen slags surfing på Stones-materialet.

- Det låter svært live; som om studioet har vært kjemisk fritt for maskiner av noe slag …?

- Med unntak av «Could Have Stood You Up», spilte vi inn alle låtene som et band. Her fins overdubs, selvsagt, og innimellom en DX7 – but there’s no button pushing. Sånn har jeg forresten alltid jobba. Uhørt i dag, men jeg syns ikke det er gammeldags. Stadig oftere hører du om et «band» der bassisten jobber tirsdag, trommeslageren onsdag, gitaristen fredag … De kunne sikkert møtes på gata uten å gjenkjenne hverandre.

- Men er ikke noen av de siste Stones-albumene gjort på det viset?

- Nei, halvparten av dem er mer eller mindre spytta ut. Til og med «Dirty Work» ble i all hovedsak til på tradisjonelt Stones-vis. Charlie, Ron og jeg var i studio hele tida. Bill som regel – mens Mick nesten aldri stakk nesta innom. Han var for opptatt med sin egen … shit.

- Ålreit, vi kommer tilbake til det. Først kanskje et par ord om trommene på «Talk is Cheap». Innimellom låter det så nakent og nedstrippa at det knapt kan stamme fra et komplett trommesett?

- Steve gjorde det helt bevisst, og jeg var helt enig med ham. Mange trommesett er i bruk. Steve dukka stadig opp med et nytt sett, alt eter hvilken låt vi skulle gjøre. Du skulle sett basstromma han stilte med til Johnnie Johnson-sessionen. Den var så diger at du knapt skimta mannen bak uhyret! Steve er så strukturert, han har alt her oppe.

Richard setter pekefinger’n i panna, og får ikke fullrost sin nærmeste samarbeidspartner på «Talk is Cheap». Steve Jordan er faktisk kreditert som medkomponist og medprodusent på alle kuttene.

- Han er ikke bare «en ny» trommis, selv om han er en av de aller beste jeg har hørt. Han har også lært meg mye om innspilingsteknikk generelt. Mens jeg har vært i Stones-verden – der du strengt tatt ikke behøver å ha kontakt med noen andre enn de andre i bandet og managementet, og således lett kan miste bakkekontakten – har Steve passa sin daglige jobb i studio. Charley Drayton slår forresten også usedvanlig fint trommer. Tenk: Der satt jeg plutselig med en rytmeseksjon som når som helst kunne bytte jobb! På «Take it So Hard» slår Charley trommer, mens Steve spiller bass.

- Du sa en gang at du ikke kunne leve uten å være på veien. Føler du det fortsatt sånn, seks år etter siste Stones-turné?

- Jeg gjør alt jeg kan for å komme tilbake. Siden ’82 har jeg «sitti inn» så fort sjansen har bydd seg – med hvem som helst! «Hey, ‘you wanna do a number with me?» Skrive sanger og gjøre innspillinger er to tredeler av jobben. Den siste, og antageligvis den mest betydningsfulle tredelen, er å gjøre sangene ansikt til ansikt med publikum få feedback. Det er det som får adrenalinet til å flyte, som motiverer meg til å fortsette, som gir meg nye ideer. Alle andre arbeidsformer gjør meg isolert.

- Betyr det at …?

- Yes, I’m definitely taking the shit on the road!

- Med det samme bandet?

- With the same caps, absolutely.

- Når?

- Forhåpentligvis i november/desember – og nå snakker vi ikke fotballstadioner med røykbomber og lazer-show. Jeg ønsker meg teatre – Apollo, først og fremst.

Apollo ligger på 125. gate, eller «Martin Luther King Jr.’s Boulevard» som den nå også offisielt er døpt. I hjertet av Harlem fungerer teateret minst en gang i uka som utklekkingsanstalt for svarte talenter. Michael Jackson gjorde sin første opptreden her.

- Jeg vil spille på plasser der jeg kan kontrollere lyden helt og fullt. I Apollo er det kjempe-akustikk. Jeg bryr meg ikke om i hvilken del av byen teateret ligger, jeg har alltid elska den plassen. Det er verdens mest siviliserte teater; de har bar der inne! Altså; du kan faktisk reise deg, hente deg en drink og finne plassen din for å se resten av showet. Det er som et gammelt Vaudeville-teater, et av de få gjenværende. Fox, der vi gjorde Chuck Berry-filmen, er også en bra pass, riktig dimensjon. Nå som jeg skal ut på egenhånd er jeg helt nødt til å ha total kontroll over lydforholdene. Jeg kan ikke bare kaste meg ut på dypet, må lære å svømme først. Det blir en helt ny jobb for meg.

Stadion-konsertere er i det hele tatt langt fra det ideelle miljøet for rock’n’roll. Problemet er at Stones-publikumet har blitt så stort at vi ikke har noe valg

- Når kunne du sist gang gjøre noe liknende med the Stones – i ’63?

- Nei, faktisk ikke. Rundt omkring innspillinga av «Some Girls» i ’78 gjorde vi noen – riktig nok svært få – lignende gig’er her i New York. Vi følte behov for å komme tilbake til det virkelige livet. Når du arbeider i stadion-format, spiller for kanskje 100.000 mennesker, veit du aldri hva som kan skje. Plutselig kommer et vindkast som blåser lyden tre miles avgårde. Ikke hører du noe på scenen, publikum hører ikke – den eneste som hører skikkelig er han stakkar’n nedi gata som ikke får sove fordi et rockeband forsøker å rive huset hans! Du er helt overlatt tilfeldighetene. Stadion-konsertere er i det hele tatt langt fra det ideelle miljøet for rock’n’roll. Problemet er at Stones-publikumet har blitt så stort at vi ikke har noe valg. Jeg husker spesielt en konsert i Madrid i 1982. Herregud, lyn og torden! Folk holdt på å rive ned scenen … Alt for riski for meg - og langt fra ideelt for publikum.

- Jeg var til stede under konserten i Madrid, så du behøver ikke komme her å belære meg!

- Da skjønner du hva jeg mener! Man …

Keef rister på huet, og smiler et av sine brede glis.

- Om vi snakker image; klærne dine, oppførselen din, holdninga di til livet – du har vært The Hero for rock’n’roll-folket i snart 25 år. Er det en tyngende bør å bære?

- Idioter! I’m no hero, man.

- Men du har likevel – bevisst eller ubevisst – spilt den rollen hele ditt voksne liv?

- Kanskje er jeg helt rett og slett i kraft av at jeg har overlevd. Jeg gjør bare det jeg elsker mest av alt, spiller rock’n’roll. Det er andre som skaper mytene. I’m an ordinary guy – står opp hver morgen og går tur med bikkja. Stjernelivet, med body-guards … det er ikke meg. Jeg vil ta ansvar for livet mitt sjøl. As far as beein’ a hero – du skulle se meg når jeg er dødsredd, og feig. For å være alvorlig: Min største styrke er at jeg kjenner meg sjøl svært godt. Jeg lar meg ikke vippe av pinnen for ingenting. Det fins mange gode musikere – folk som er mye flinkere enn meg – som ikke fikser alt som følger i musikkens kjølvann. OK, jeg er en grei nok rytmegitarist, og jeg kan skrive noen sanger. Men jeg kunne vært mye bedre om jeg bare var litt flittigere til å øve.

- Hvordan arter livet seg for deg her i New York? Er byen så stor at du alltid kan bevege deg uten livvakter?

- Ja, mange veit hvor jeg bor, men plager meg aldri. Folk i nabolaget stopper meg på gata: «Hey, Keith how are you doing. Finished the record? Are you getting the boys back together? Are you going back on the road?» Jeg gjør daglig intervjuer på gata. En herlig by.

- Kan du gå på en hvilken som helst konsert aleine?

- Selvfølgelig, selv om jeg nok tar visse ting som en selvfølge. Jeg slår på tråden til managementet, de reserverer bord til meg … Jeg mener; jeg kjenner en del folk i bransjen etter hvert. Mange av disse folka lå jo i vogga da jeg jobba som hardest! Så lenge jeg greier å holde skandalejournalistene unna, går alt bra. Fra publikum og folk på gata får jeg bare rogdord – og en hel masse respekt. Jeg er ikke en sånn fyr som vil være vanskelig.

Den dagen jeg fikk spille med Muddy var som … ja, nå kan de grave meg ned seks fot, tenkte jeg

Nei. Keith Richards er så visst ikke en fyr som lager unødig trøbbel. Hvilken kontrast til Mick Jaggers solo-lansering! Men det er altså en sak vi kommer tilbake til.

- Håper du ikke har noe imot å prate litt om the The Rolling Stones?

- Helt i orden.

- Det er velkjent at du i begynnelsen var under sterk innflytelse av forskjellige bluesmusikere. Navn som nevnes er Howlin’ Wolf, Muddy Waters, Jimmy Reed, og selvfølgelig Chuck Berry. Hvem av dem vil du si har kommet til å øve størst innflytelse på ditt eget spill?

- Med tanke på min egen spillestil, Chuck Berry. Det kan jo alle høre. Om jeg kan bruke uttrykk som dybde og feeling - i det hele tatt som person – da er svaret Muddy Waters. Soleklart. Den dagen jeg fikk spille med Muddy var som … ja, nå kan de grave meg ned seks fot, tenkte jeg.

- Som guttunge, brukte du mye tid på å analysere heltene dine?

- Hver skapte dag, hvert bidige minutt. Jeg benytta enhver sjanse, og drev foreldra mine til vanvidd. Alltid dro jeg med meg forsterkeren til toppen av trappa, der var det best ekko! Jeg hadde overhodet ikke forståelse for at noen kunne la seg forstyrre av mine gjøremål. Tenk deg; hjem til husets fred og ro fra en sliten arbeidsdag – og der satt den tynne slampen og lira blues-riff hver jævla dag! Men, det er helt naturlig at jeg ikke hadde sans for innvendinger – det er jo det ungdomstida handler om.

- Stones-sangene er nesten alltid signert «Jagger/Richards». Arbeida dere alltid så nært?

- Ja. Mick og jeg har kjent hverandre siden vi var fire år gamle. Det som skjer mellom oss nå, er derfor ikke så lett å forstå. En fight er en fight, det har vi alltid greid å takle. If you can’t tell a friend: Look man, you’re screwing up! I mean – that’s what friends are fore. Hvis du syns ting ser håpløst ut, sier du ikke til en gammel kompis at han ser fantastisk ut – det er sånt alle andre sier. Blant venner er det mer som «Hey, you stupid bastard!» Men – vi kommer nok overens igjen.

- Sammenlikna med The Beatles var dere en gjeng rebeller. Er ikke det egentlig et paradoks? Kom ikke The Fab Four fra arbeiderklassen, mens dere i Stones mye mer tilhørte middelklassen?

- Det er en av de utallige tåke-mytene som er skapt, og den er fullstendig grunnløs. Min egen bakgrunn er nok minst like mye arbeiderklasse som noen i Beatles-gjengen. Sammenlikna med meg, kom John og Paul definitivt fra en oppvekst i middelklassen. Bill Wyman kommer også fra arbeiderklassen, for ikke å snakke om Charlie Watts! Han vokste ikke opp i hus, men tilbragte barndommen i ei hytte! Han bodde i en krigssone, som etter krigen bare ble midlertidig gjenreist i form av bittesmå krypinn – nesten som en konsentrasjonsleir. Ron Wood har heller aldri vært annet enn arbeiderklasse-gutt. Mick derimot, kommer fra et skikkelig middelklassehjem. Men han er unntaket. Jeg sier ikke dette for å skryte. Jeg bare slår fast fakta. Sjøl vokste jeg opp i en kommunal leilighet i Dartford, rett sør for London. Et sånt ur-typisk, lite murhus. Men vi hadde hage … Og jeg sier ikke at det var tøft på noe vis. Om du hadde bodd på Jamaica en stund – da kan du snakke om ha det tøft. I’ve been to Rio de Janeiro – you wanna see rough? Og ikke en gang da er du i nærheten av de som virkelig har det tøft på denne kloden. Men igjen; jeg sier ikke at vi vokste opp på gata – men i forhold? John, Paul og George var upper middle class.

- Likevel hadde alle dere i Stones temmelig bra skolegang?

- Vel, jeg var heldig og hadde et par virkelig flinke lærere. Og ingen av the Stones er tullinger. Vi er født rimelig smarte, og hadde streite foreldre. Fatter’n sto opp fem for å gå på jobb og kom hjem i sju-halvåtte-tida på kvelden. Han jobba jo livet av seg. En kan jo bare ane hva som rørte seg oppe i huet på mannen da han kom hjem til det samme gitar-levenet hver dag. Der satt jeg, som egentlig burde konsentrert meg om å få meg en eller annen slags utdannelse. Du kan kanskje si det slik at foreldra mine gjerne ville at jeg skulle karre meg til en plass i middelklassen, det er vel det alle foreldre tenker. Men Mick … Han er ikke bare middle class, i Dartford-sammenheng tilhørte han aristokratiet – høyere opp i middelklassen var det umulig å komme! Og dette sier jeg ikke for å sverte fyren – ingen velger sin egen fødestue og sine omgivelser. Da hadde vi vel alle vokst opp i keiserpalasser.

- Likevel var du såpass til urokråke at du ble utvist fra skolen …?

- Ja, men det var ikke mye til opprør. Sammen med et par kamerater skippa jeg sjølve avslutningsseremonien, du veit: Der rektor fram og forteller hvem som har utmerka seg og alt det pisset. Vi «rømlingene» utgjorde forresten stammen i skolekorets sopran-gruppe.

- Du sang hva slags stemme, sa du?

- Sopran! Yeah … Jeg sang i Westminster Abbey og The Royal Festival Hall før jeg var 13! Siden det har karrieren vist en stadig synkende kurve.

- Likevel kom du inn på Art School?

- Ja, en intelligent sjel i skolestyret mente jeg var flink til å tegne, og at dét måtte være et mye bedre alternativ enn å sette meg på gata. En av de glupeste avgjørelsene som er tatt over huet på meg noen gang. På Art School lærte jeg nemlig å spille gitar … Men jeg lærte ingenting om kunst, litt om fotografering, og en hel masse om reklame. Når jeg ikke orka å følge undervisninga, satte jeg meg på loftet og spilte gitar. Atmosfæren på skolen gjorde sånt fullt mulig. Derfra bar det rett over i the Stones. Dick Taylor og Phil May (Pretty Things) gikk forresten på skolen samtidig med meg, og David Bowie begynte det året jeg slutta.

- For folk som betrakta det utenfra, så det ut som en revolusjon var på gagn i Vesten i ‘60-åra.

- Pussy revolution! Pussy revolution …

- Mulig det, men om vi ser oss rundt i dag finner vi Maggie Thatcher og Ronald Reagan. Betyr det at alle forandringer utelukkende skjedde på overflata?

- Det kommer an på hvilket ståsted du har. For en kar på min alder som tilfeldigvis kom til å bli født som amerikansk neger – (ooops! dette var lenge før Black Lives Matter!) - var forandringene virkelige og alvorlige nok. Jeg glemmer ikke første gangen jeg besøkte sør-statene, en gang i 1964 – det var som å komme til Johannesburg. Sør-Afrika! Jeg følte meg faktisk underprivilegert – jeg ville jo treffe alle disse coole svarte gutta, og så fikk jeg ikke lov! Det er jo i seg sjøl en god illustrasjon på at viktige forandringer faktisk skjedde i USA utover på ‘60-tallet. Det er muligens ei god side ved USA; de har ikke tusenårig historie og tradisjon å forholde seg til. Med andre ord - deres spesielle historie har kanskje satt dem i stand til å skifte standpunkt uten å måtte føle seg som hyklere. Vietnam-krigen forandra også mye oppe i huene på folk, men om vi snakker om ‘60-tallet som en epoke i rock’n’roll-historia, var det først og fremst en forvirra periode. Det fantes ingen egentlig retning på opprøret. «Let’s just change the backdrop.» Dopen kom, hippiene – jeg mener, hippies, jeg tålte dem aldri.

- Du oppfatta aldri deg sjøl som hippie?

- Jeg hadde en gang en venn som var hippie … Nei, jeg var alt for opptatt med å jobbe. Jeg syns jeg droppa ut når jeg nekta å ta streit utdannelse, bare fordi jeg håpa Stones kunne karre til seg noen spillejobber i London. Så endte det på sett og vis som en skikkelig jobb … Men det drømte jeg aldri om. Jeg forestilte meg egentlig aldri noe annet enn at jeg skulle komme hjem fra jobb, skru på båndopptakeren og fikle litt på privaten.

- Tilbake til musikken. En gang er du blitt sitert slik:

- Oh God – What did I say, what did I say …

- Du sa at hvis det fins én hemmelighet bak The Rolling Stones, så er det bruken av to gitarer. Står du fast ved det?

- Ja, i all hovedsak. Virtuositet har svært lite med rockn’n’roll å gjøre. Spesielt hvis du har å gjøre med et basic gitar-band. Poenget er å finne noen å spille med som når det trengs greier å få to gitarer til å låte som fire. Det spiller ingen rolle hvem som gjør hva, bare du fikser fram et sound som én gitarist umulig kan trylle fram aleine. Solo-gitarister som prøver seg på noe sånt, låter i mine ører bare rotete. Det blir bare show-biz, mindre og mindre rock’n’roll. Det fins tusenvis av disse posørene, og alle lager videoer! «Split your legs, shake your head …» Do me a favour … Det er ikke hva rock’n’roll handler om. Virkelig musikk handler om dybde.

- Ta den tingesten der, båndopptakeren. Det du kan gjøre – og spesielt med rock’n’roll – er å putte noe inn i den maskinen som du umulig kan lese av på meteret. Du kan overføre en feeling, som faktisk kommer ut i andre enden. Om det kommer fra hjertet, kan du via huet og en båndopptaker makte å overføre det til andres hjerter. Det er det jeg mener med feeling; du kjenner den når den er der. Det kan utrolig nok den lille båndopptakeren formidle. Det er derfor jeg alltid har elska plater. Det er fra plater jeg har henta alt. Fra musikanter med hjerte – til mitt eget hjerte.

- Bill Wyman skal en gang ha sagt at rytme-maskinen i Stones ikke er Charlie Watts, men Keith Richards. Enig?

- Then I disagree entirely! Uten Charlie Watts er Stones ingenting. Om du absolutt vil bruke uttrykket «rytme-maskin», så består den av fire likeverdige deler: Bill Wyman, Charlie Watts, meg sjøl, pluss den andre gitaristen – hvem det enn måtte være. Det, er The Rolling Stones.

- Kan du si et par ord om din helt spesielle fem strengs gitar?

- Det eneste spesielle med den er at jeg har fjerna den dype E-strengen. Det blir billigere!

- Men du stemmer den noe uvanlig?

- Jeg stemmer den om til åpen G. Først fjerner du den nederste strengen, da står du igjen med fem. A-strengen stemmer du ned til G. D-strengen lar du ligge, likeså den neste G-strengen. Da har du altså G-D-G. H-strengen lar du også i fred, og stemmer den lyse E-strengen ned til D. Da sitter du igjen med fem strenger, og tre toner. Alt du trenger er to fingre, og et rasshøl som kan spelle – then you got it. Det krever øving, men er ikke noe annet enn ur-gammel blues-stemming, opprinnelig brukt i slidegitar-sammenheng. Jeg begynte å bruke den i mitt «vanlige» rock’n’roll-spill, og fant ut at selv om det bare dreier seg om fem strenger og tre toner kan du finne millioner av nye akkorder. Det har ikke så mye med teknikk som med sound å gjøre. Om du har lært deg teknikken, kan fem-strenger’n låte som en tiger – den slipper aldri taket i deg. Dessuten gjorde teknikken meg nysgjerrig. You see; de fleste gode sangene skyldes uhell, og uhell skjer som oftest når du tør eksperimentere. Det er eneste trikset hvis du vil unngå å bli forutsigbar. Jeg slutter aldri å bli nysgjerrig på gitaren som instrument. Jeg har spilt i 30 år nå, og kjenner bare en flik av instrumentet mitt.

- Men du spiller vanlig 6-strengs gitar også?

- Ja jeg bruker vanligvis begge deler – they’re making love to each other.

- I Stones har du spilt sammen med tre forskjellige gitarister. Hva er den største forskjellen mellom dem?

- Brian er død … OK, den var bløt, men Brian ville forstå hva jeg mener. Med Brian var det mest hard jobbing, først og fremst fordi vi ikke hadde gig’er. Vi satt sammen og utforska Jimmy Reeds bruk av to gitarer, så kom Elmore James, så Muddy Waters. De gjorde det som etter hvert ble vårt ideal; det skulle være umulig å høre hvem som gjorde hva. Resultat – helheten, var det viktige. Mick Taylor var annerledes, en mye mer distinkt musiker. Fantastisk flink, spesielt med de melodiske tingene. Det førte til at jeg måtte gjøre alt grovarbeidet i grunnkompet, men den rollen tilpassa jeg meg gladelig. Igjen var det helheten som betydde noe for meg – og for bandet. Ronnie ligger et sted midt i mellom Mick og Brian. Ingen virtuos som Mick, men han legger alltid hjertet i spillet sitt. Ronnie is a great guy, I love him a lot.

- Og dere synes å komme godt overens på privaten?

- Ja, han er en venn som aldri lar deg i stikken. Om nødvendig, brekker jeg ryggen for den gutten. Når som helst kan jeg banke på døra hans og mene at «hør her, gamle venn», nå må jeg ha et sted å ligge over. Uten dikkedarer vil han sørge for å få kona ut av senga.

- Apropos samarbeidet med Ron Wood. «Dirty Work - er det riktig at det albumet i sin essens er ditt verk?

- Bare i den forstand at jeg ikke hadde særlig hjelp fra Mick. Ronnie derimot, la ned en hel masse arbeid i det. Det var en litt frustrerende periode. Mick og jeg kom definitivt ikke godt overens. Jeg mener; han var i gang med et soloprosjekt der hele utgangspunktet – sånn som jeg oppfatter det – er at han mener Stones er gammeldags. I mine øyne tar mannen katastrofalt feil.

- Listen: For letthets skyld, la oss si at rocken er 32 år gammel. Røttene går selvfølgelig mye lenger tilbake, men det var i det minste på midten av ’50-tallet at jeg oppdaga rock’n’roll. Da er det altså nå alt ligger til rette for at vi skal kunne se hva rock’n’ roll virkelig er verdt. Stones er ikke outdated, og jeg kan ikke gjøre annet enn det jeg steller med nå til dags. Skulle jeg kanskje lære meg å behandle computere? Forget it. Jeg er gitarist, en nysgjerrig gitarist; jeg vil se hvor langt jeg kan drive det. Kan rock’n’roll virkelig bli en voksen kunstform? Vi har problemer, men hvem har ikke det i oppveksten?

- Rock’n’roll har nettopp fylt 30 – la oss gjøre arbeidet vårt like seriøst som Muddy Waters gjorde sitt. Helt til sin død spilte han utrolig powerful music, og han så det som sin oppgave å oppmuntre unge musikanter, oppdra oss. Hvis vi tar opp arven, kan rocken kanskje være liv laga selv når den fyller 50? Da er jeg sikkert ikke på kjøret lenger, men …

- Tilbake til spørsmålet ditt. Rundt omkring «Dirty Work» syns jeg vi hadde så mye ugjort. Det var liksom nå vi kunne vise hva vi dugde til. Dessverre hadde ikke Mick samme synet på saken, for å si det forsiktig. Han trodde han måtte konkurrere med Prince og Michael Jackson … plastiske operasjoner … you know – to me; I can’t be bothered with that crap. Jeg skjønner ikke hva han tenker på. Han er tydeligvis villig til å blåse Stones i filler – for å stelle med hva? «She’s the Boss»? Do me a favour. Dette er essensen i min fight med Mick. Jeg tror han på sett og vis forsøker å forlenge ungdommen sin, men han går i helt feil retning. Det er ikke mulig å «finne igjen ungdommen» på noe annet vis enn å søke framover. Micks konsept er slik: «Jeg er gammeldags, the Stones er gammeldaga.» Så trodde han det var nok om han fortsatte å vrikke på rumpa i full offentlighet … Jeg skjønner at frontfigurer som attpåtil ikke spiller noe instrument, har behov for å tro at de er semi-guder når de er på scenen, men han må vel ikke på død og liv innta den rollen også som privatperson? Dét, er kanskje hovedpoenget mitt. Det virkelige livet må starte et eller annet sted. På meg virker det som om Micks fantasi helt har tatt makta. Dette er problemet i et nøtteskall. Men jeg har ikke gitt opp håpet. Neste år er vi muligens i gang igjen.

- Vi kommer tilbake til den frågan. Først Muddy Waters; han gjorde et par Stones-covere?

- He didt «Let’s Spend the Night Together, didn’t he? Yeah, you’re right …

Keith Richards må ta en skikkelig tenkepause. Utrolig nok virker det som han har glemt dette.

- Hva syns du om hans versjon?

- Det er langt fra det beste han har gjort – ikke akkurat hans type låt – men Muddy var i stand til å legge en del av seg sjøl i hvilken som helst låt.

- Jeg tror denne cover-versjonen først og fremst var resultat av at Marshall Chess på denne tida hadde gjort enkelte ting for oss. I tillegg var han fast produsent for Muddy, og eier av Chess Redords, Muddys opprinnelige plateselskap. Marshall gjorde antageligvis et forsøk på å modernisere Muddy, gjøre ham mer salgbar. Heldigvis endte det med at mannen fikk lov å gjøre sin egen musikk igjen. Men jeg mener bestemt det er den eneste av våre sanger han gjorde. Vi har nok gjort atskillige flere cover av hans låter enn omvendt. Det første jeg hørte med Muddy var et «Best of»-album. Jeg ble bare helt satt ut, kunne ikke tro hva jeg hørte.

- I mine ører er det bare ett eneste Stones-album som virkelig låter annerledes enn de andre, og det er «Emotional Rescue». Følger du meg?

- På sett og vis, ja. Det var det første albumet jeg gjorde etter at jeg renska kroppen … Jeg ser på den som en liten skjønnhetsplett. Den ble til i en periode da Mick forsøkte å presse sine ideer på oss andre. «Undercover» representerer forresten noe av den samme trenden. Da vi gjorde «Emotional Rescue» hadde jeg gått på harde stoffer i ti år. Den energien jeg hadde igjen, brukte jeg på å holde familien sammen, og på å skrive låter. Men jeg hadde overhodet ikke snøring når det gjaldt bissniss, jeg var jo i rettssalen mesteparten av tida … Visste ikke om jeg havna bak lås og slå.

- For Mick framsto det sikkert som en dyd av nødvendighet å ta grep om bandet. Jeg prøvde å hjelpe, trodde noen ganger jeg kunne gi en håndsrekning – men jeg var bare ikke i stand til det. Gjennom å ta tømmene, greide Mick å skjule hvor ille det egentlig sto til med meg. Da jeg så endelig sa STOPP! IKKE MER STOFF PÅ MEG! – var jeg overlykkelig, ikke minst på vegne av bandet. Jeg mente meg plutselig i stand til å ta ansvar. «Del byrdene med meg. Ta det rolig i bakkene ….» Sånn tenkte jeg – og sånn trodde jeg Mick ville føle det. I stedet tror jeg han følte det som starten på en maktkamp. Han var blitt så vant til å drive butikken aleine, og følte min «hjemkomst» - i hvert fall i første omgang – som en trussel: «Hey man. Who’s running the Stones?»

Alle gikk på dop, og alle var i ferd med å bli feite og late

- «Emotional Rescue» var et slags høydepunkt for denne tilstanden, da jeg for første gang virkelig innså at jeg antageligvis hadde vært fraværende i alt for lang tid. Mick var så langt borte … Vi greide aldri å finne tilbake til den gamle tonen, og egentlig har vi ikke vært så nær hverandre på mange som vi er akkurat nå ... Jeg mener; om jeg følte han var langt borte, må vel han ha følt at jeg var totalt fraværende i en mannsalder. Sånn sett er det ikke vanskelig å forstå at vi har hatt en del kommunikasjonssvikt. But, as I said – we’ll sort it out.

- «Emotional Rescue» kom i kjølvannet av punken?

- Ja, tre år seinere. For meg er 1976 det store punk-året. Punkerne gjorde et stykke viktig og nødvendig arbeid. Alle gikk på dop, og alle var i ferd med å bli feite og late … Punkernes problem var at de ikke hadde musikk sterk nok til å bygge opp om ideene. De var en gjeng guttunger som mente at stoda kunne endres til det bedre – hvilket de hadde helt rett i! Men hvor var den musikalske ryggraden? Hva tenker du når du hører punk? Jeg tenker Sex Pistols. Alle blir gamle, om de er heldige. Sid ble ikke gammel. Johnny Rotten er blitt Johnny Lydon … Steve Jones? Junkie i L.A.

- Nå kan folk si det samme om dem som de sa om oss i ’76. Poenget er at de ikke hadde grep om den viktigste ingrediensen; musikken. De kunne ikke spille, og lagde nesten ingen gode sanger. Do you listen to Sex Pistols anymore? ‘See what I mean? Det er forskjellen. De bar fram et hederlig budskap, men eide ikke substans. Men jeg innrømmer glatt at jeg på den tida gjerne skulle vært en av dem! Heller en Sex Pistol enn meg … Jeg var jo på vei til buret – jeg skulle bytta plass med hvem som helst av dem på dagen!

Etter det var vi faktisk tvunget til å forlate England – ellers hadde vi blitt kasta ut av vårt eget land. Thank you, Your Majesty

- Så du tror ikke punk-bevegelsen hadde innflytelse på din egen musikalske utvikling?

- Jo, ganske sikkert. «Some Girls» er nok veldig mye vårt svar på punken. «La oss vise disse forbanna spyttende snørrungene at de ikke kan spelle!» They definitely kicked us up our ass. Det er det jeg mener med at de spilte en viktig og nødvendig rolle.

- Har du en favoritt Stones-LP, eller kanskje en favoritt-låt?

- Det er så mye å velge i. Den beste perioden syns jeg nok er «Beggar’s Banquet, «Let it Bleed», «Sticky Fingers, «Exile on Main St.» … Slutten av ‘60-åra, begynnelsen av ’70-tallet. Etter det var vi faktisk tvunget til å forlate England – ellers hadde vi blitt kasta ut av vårt eget land. Thank you, Your Majesty.

- Plutselig levde vi på forskjellige plasser, langt fra hverandre. Det ble vanskelig til og med å snakke med hverandre. Hør her; de sparka oss ut av landet fordi de ikke fant noen rimelig grunn til å putte oss i fengsel - Gud skal vite at de gjorde sitt beste. Men vi var jo ikke noe enestående eksempel. Herregud, først ga de John Lennon The MBE – The Order of the British Empire – plutselig skulle de ha han i kasjotten, også. Lærdommen vi sitter igjen med er hvor sårbar regjeringer er. Du vil gjerne tro at de folka – they who’s running the show – har peil på hva de driver med. Men hva skal du tro? Når to eller tre gitarister kan skremme livsskiten ut av The British Establishment? Hva er de så redd for? Hvorfor i all verden forsøkte de å få meg til å gå i fella? Og John … Suddenly you you realise that the balance of power is very, very delicate.

- Arbeidsforholdene våre ble vanskeliggjort, og det hadde ingenting med at vi ikke lenger hadde vilje. Vi kunne rett og slett ikke bo på samme plassen lenger, og da hadde de vel oppnådd hva de ønska. De ville knekke oss – get us out of the picture. Gikk det ikke på den ene måten, fikk de forsøke en annen … Det var snakk om et par gitarister … And this is called top of the Empire? Are you kiddin’ me?

- Charlie Watts fortalte meg i fjor at et av hans største ønsker var å snekre sammen et band med tre gitarister; Eric Clapton, Jeff Beck og deg …?

- It would last for a day!

- Hadde du blitt med?

- Eric er en god kamerat, det er faktisk klokka hans jeg har på armen akkurat nå. Har kjent ham siden ’62, og samarbeida med ham så seint som i Chuck Berry-filmen, der han gjorde en av sine fineste soloer på mange, mange år. Hva Jeff angår, så hata jeg den arrogante oppførselen hans i årevis. En fantastisk gitarist, men … For noen år siden tødde han imidlertid opp, uten at jeg har vært i stand til å opprettholde kontakten med ham. Og la meg si det sånn: Charlies idealisme kjenner ingen grenser. Hans ønske ville være å trone som en annen Nero over oss og avgi ordrer: Hey, kill him!

- Nei, jeg tror ikke den line-up’en ville funka. To av Vestens flinkeste og raskeste gitarister pluss meg … Jeg er ikke gitarist på den måten. Jeg er helt avhengig av samarbeid, jeg dør av antagonisme. Ingen som spiller med meg skal føle behov for å stikke pikken ut for å bevise et eller annet. Likevel dreier det seg om å ha selvtillit; om jeg slutter å spille, må kompanjongen min ha guts til å fortsette – og omvendt. Jeg har behov for en form for telapati i bandet, og det tror jeg definitivt ikke ville eksistert i et band sammen med Eric og Jeff. Det ville garantert ha utvikla seg til det reineste bikkjeslagsmål.

- Do you mind if I take a beer?

- No, help yourself. Do you mind if I take a pee?

*

- Du har vært involvert i minst to filmer som aldri er vist: «Cocksucker Blues» om Stones-turneen i ’71, og «Rock’n’roll Circus». Hva skjedde med dem?

- Vel, de fins … «Cocksucker Blues» kommer du sannsynligvis til å kunne se i små-kinoer, som en slags kult-film.

- Men det er ikke noen pornofilm?

- Nei, langt i fra. Streit liv – om the Stones på veien. Antageligvis var det tittelen som sto i veien for en større lansering: «Now appearing – The grand premier of ‘Cocksucker Blues’, featuring Mick Jagger and Keith Richards’.» Nei, kinoverdenen var nok ikke klar for den.

- «Rock’n’roll Circus» er en annen historie. Vi prøvde rett og slett å gjøre for mye på kort tid. Alt skulle gjøres på én kveld. Litt for ambisiøst opplegg, tror jeg. Vi gjorde tre sett på 36 timer, og skifta publikum hele tida. John Lennon var på scenen, Jethro Tull … Når vi skulle på scenen, var kamerafolka slått ut. Det hele ramla sammen. Men det fins en del virkelig bra opptak fra den sessionen. Med et minimum av regi tror jeg den filmen kan bli virkelig severdig. Det er jo det beste ved film og plateopptak. De fins der, om du bestemmer deg.

- Var det i «Cocksucker Blues» du gjorde John Lennons «Yer Blues»?

- Nei, den ble filma for «Rock’n’roll Circus». Clapton på gitar, Mitch Mitchell på trommer, meg på bass og John som vokalist. Jeg husker det som det var i går – til og med hva slags bukser jeg hadde på meg! John was great. I really miss him.

- Bodde du her da han ble skutt?

- Ja, rett nedi gata. Han fortjente virkelig ikke den salva.

- Det er skrevet et utall bøker om deg og Stones. Har noen skribent til nå forsøkt – enn si greid – å fortelle sannheten om dere?

- For det meste er det snakk om reine eventyrfortellinger, like mye skrevet for å sette forfatteren i et flatterende lys som å fortelle historia om The Rolling Stones. En av disse eventyrfortellerne var en gang en venn av meg.

- Og er det ikke lenger?

- Han kan være glad han lever.

- Jeg skal ikke plage deg for lenge med det, men ett spørsmål om dop …

- I used to love it!

- … det er ingen hemmelighet at du holdt det gående som junkie i 8-10 år. Plager det deg på noe vis i dag?

- Nei. Alt jeg gjorde i den perioden var mine egne påfunn. Ville jeg vært annerledes i dag om jeg ikke …. Slikt blir bare spekulasjoner. Sikkert er det imidlertid at jeg kunne oppført meg bedre mot mine nærmeste. Sønnen min kunne f.eks. komme opp til meg og si: «Pappa, det er besøk til deg – 10 stykker, og alle har uniform …» Det er ikke akkurat noen eksemplarisk måte å oppdra unger på. Hva skulle jeg si, når purken sto på døra for n’te gang?

- Men ungene mine har heldigvis – og det er ikke min fortjeneste – kommet bra ut av det. Marion er 19 nå, går på Art School i London. Champagne er visst det sterkeste han rører. Angela er 16, står opp fem om morgenen og er dødsopptatt av tilværelsen som stallpike – en fink rytter.

- Likevel; ungene mine er mitt eneste sårbare punkt når det gjelder min fortid som junkie. Jeg satte selvfølgelig ikke bare mitt, men også deres liv på spill. For mitt eget vedkommende hadde jeg mer enn nok med å bli såpass edru at det var mulig å arrestere meg … Nei, jeg anbefaler ikke dop for noen. En annen sak er jo at om de ikke arresterte meg og plasserte meg på forsida av alle løssalgsavisene – then it wouldn’t have become such a big deal. Mange av politimennene som jaga meg sitter nå i kasjotten sjøl – de brukte et kjent arrestjobjekt for å fremme sin egen karriere. Jeg pleier å si at jeg aldri har hatt problem med narkotika, bare med politimenn. Jeg var et lettvint objekt, så viste det seg å ikke være fullt så enkelt.

- Er du fremdeles fiendtlig innstilt til politikorpset?

- Overhodet ikke. Så lenge vi ikke ser ut til å kunne holde henda unna andres lommer, gjør de fleste av dem bare en nødvendig jobb. På den annen side ser jeg ikke akkurat på dem som helter, heller. Til det har jeg sett alt for mye. Da jeg var på kjøret og gikk med pistol på meg hver gang jeg skulle fikse meg et skudd, vel – på den tida var det ikke bare langerne jeg hadde problemer med … Det var reine Ville Vesten. I ettertid velger jeg å se på det som en form for utdanning.

Jeg ble tatt med mye stoff … Bye, bye – see you in six or seven years … Sånn var framtidsutsiktene.

- Alle ryktene om at du stadig har skifta blod. Er det noe i dem?

- Det hele var en fleip. Jeg var bare så lei av at folk spurte. Når vi skulle på turné, ønska jeg virkelig å være rein. Jeg oppsøkte en del leger, som foreslo de mest hårreisende kurene. Alltid endte det med at jeg klatra murveggen … Men jeg var jo clean – jeg mener; etter tre dager uten stoff er du stoff-fri. Da er resten opp til deg. Turnéliv mens du er på kjøret er det verste som fins. Bare tenk deg de praktiske problemene. En ny by hver kveld, hvor i all verden finner du stoffet? Men, som sagt; en kveld rant det bare over da nummer ti tusen i rekka spurte «How did you clean up?» Well, I’m just gonna go and have my blood changed …

- Bortsett fra at du ble arrestert; var det noe spesielt som foranlediga at du bestemte deg for å kutte ut dopen?

- Siste gang jeg ble arrestert var i Toronto, 1977. Jeg ble tatt med mye stoff … Bye, bye – see you in six or seven years … Sånn var framtidsutsiktene. Det hadde godt for langt, selv for meg, og jeg bestemte meg der og da. Kunne jeg komme meg unna en tung fengselsstraff, var dette siste gangen. Med tanke på kona og ungene mine kunne jeg ikke lenger forsvare livsførselen min. Heller ikke med tanke på bandet. Jeg skjønte at det ikke lenger bare angikk meg, men at mine nærmeste omgivelser i aller høyeste grad ble berørt. Ting var helt ute av kontroll.

- Kampen mot stoffet skulle komme til å ta meg to år. Gudskjelov og takk for eksistensen av forvirra statsministerfruer … Historien er jo helt utrolig. Hva gir du meg – dommeren kan jo bare ha hatt én tanke i hodet: Få den mannen ut av dette rettslokalet! Koste hva det koste vil! Jeg mener; en veldedighetskonsert for blinde?! Hvem i all verden er blitt dømt til å holde konsert for å ha oppbevart 27 gram heroin? Jeg kan ikke tenke meg den varianten er beskrevet i rettsbøkene.

- Jeg holdet på å slenge en spydig bemerkning i retten, men klarte heldigvis å holde kjeft. En intelligent dommer, spør du meg. Før den dommen, med et rulleblad så langt som et vondt år, hadde jeg ikke sjans i havet til å komme inn i USA. Men det skal dette landet ha: Da jeg bestemte meg or å bli clean, hjalp de meg på alle vis. Ikke bare slapp de meg over grensa, de hjalp meg også medisinsk. Og så lenge jeg holdt avtalen, holdt de amerikanske myndighetene sin del av den. Here I am – God bless America.

- Jeg er usannsynlig takknemlig for at de ga meg en sjanse. I dag kjenner jeg hele politikorpset som patruljerer strøket jeg bor i. Jeg skriver autografer til ungene deres, og de gir meg lift hjem om det regner – eller om det bare er seint på natta og jeg har vært på langtur med bikkja mi. Kanskje er dét en av fordelene med å være over 40 …

- Men jeg sier konsekvent nei til å delta i anti-drugs kampanjer. En sak er at det vel ikke hadde vært så troverdig om advarslene kom fra min munn. Viktigere er det at jeg tror eneste måten å deale med drug-problematikken på går gjennom utdanning. Og for Guds skyld, jeg vil ikke se snurten av folk som selger dop til 9 år gamle skoleunger. Saken er jo at politikerne bare går til krig mot knarken når de sjøl kan slå politisk mynt på det. Så lenge de kan losse våpen i havnene i Nicaragua, gir de døyten i om prisen er å se gjennom fingrene med skipslaster fulle av dop her hjemme. Men det er en annen historie.

- OK. Case: Mick Jagger.

- Mick who?

- Slutt og tøv, mann. Hvor alvorlig er krangelen?

- På det personlige planet er ikke vanskelighetene så alvorlige. Problemet er at min eneste lidenskap er å holde Stones sammen. Det dreier seg om å forvalte en integritet opparbeida gjennom 25 års hardt arbeid. Jeg syns Mick oppfører seg som en Peter Pan. Jeg er bare meg. Mick er bare Mick, og the Stones er bare the Stones. Jeg syns ikke han har noen rimelig rett eller grunn til å skusle bort alt sammen. Derfor legger ikke jeg vekt på å krangle, men jeg håper inderlig gutten kommer til fornuft.

- Og du mener du har rimelig sjans til å få gjennomslag for dine synspunkt?

- Enten vinner jeg fighten, eller så dør Mick! Så enkelt er det.

- Kan jeg tolke det som at du mener the Stones er i ferd med å begynne å rulle igjen?

- Mitt håper at plata mi vil fungere som et tupp i ræva, både på Mick og de andre. Håper de kjøper 10 ex. hver og tenker, faen – this boy’s kickin’ ass … gutten jobber … disse låtene kunne vi hatt i the Stones! Faktum er at jeg tror den verste jobben i så måte er gjort. For tre, fire måneder siden ble jeg oppringt; jeg måtte komme til London. Årsak: The Stones ville ha et møte med tanke på neste år! Hva i helvete, tenkte jeg. Are they trying to screw me up? Jeg mener; jeg sto med begge beina midt oppe i en plateinnspilling. But for the Stones? Anything. Jeg tok 10 dagers pause fra innspillinga, og dro til London. Og … Ja, vi prater alvorlig om plate og turné neste år. Skjønner du? Plata mi har gjort jobben sin før den er ute!

- Så det er ikke sånn at DU vi legge Stones på hylla hvis «Talk is Cheap» virkelig tar av?

- Ikke på noen måte. Det har vært noe av fighten jeg har hatt med Mick. Hvorfor i all verden skal Stones gå i døden, bare fordi Mick eller jeg eller hvem som helst av de andre vil gjøre et solo-album? Jeg har aldri fått et skikkelig svar på det. The Rolling Stones er ikke bare et band, etter 25 år har vi bygd opp en infrastruktur rundt bandet. Hvorfor skal vi ødelegge alt? Sette alle som har jobba samvittighetsfullt for oss på gata? Gå nå bort og gjør solo-LP’en din, gutt – for all del – men ikke legg Stones i ruiner! Slik er mitt ståsted, kort oppsummert. Og jeg har vanskelig for å skjønne at det er urimelig.

- Vil du ta med deg solo-materialet ditt inn i the Stones?

- Nei, jeg tror ikke det. Stones må bevare og gjenfinne sin identitet. Ikke at mine sanger er så forskjellige fra Stones-låtene; den viktigste forskjellen er at Mick ikke synger. Likevel ville jeg ikke føle det riktig.

- Det betyr at du heller ikke er så hypp på å gjøre låter fra «She’s the Boss» i det gjenforente Stones?

- No way! Ikke la oss blande korta. Jeg ville følt det som toppen av falskhet om jeg skulle reist til Japan med mitt band, og kanskje spilt fire låter fra albumet og 20 Stones-låter. That’s why it’s called «Talk is Cheap».

- Du er opphav til et meget kjent sitat fra 1966: «If you’re going to kick authority in the teeth, you might as well use both feet.» Er dette en enkel sammenfatning av hvordan du vil folk skal huske deg?

- Ikke nødvendigvis, men jeg står for det. Skal du slå, så gjør det ordentlig, ellers er det ikke en gang noen vits i å løfte hånda. Bakgrunnen for uttalelsen, var selvfølgelig at Makta hadde gitt meg så mange harde slag under beltestedet. Det var da jeg tenkte: OK, you wanna fight? Come ‘round the back. No problem. Jeg er ikke redd for å bli banka opp, jeg er blitt slått helseløs mang en gang.

- Vel, jeg tror faktisk vi er kommet til slutten. On behalf of my readers – thank you very much.

- A pleasure.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky