Mr. Rock’n’roll

Om noen fortjener betegnelsen Mr. Rock & Roll, må det være den nå 45 år gamle KEITH RICHARDS. Bildene av ham oser gatetroverdighet, opprørskhet og coolness. Mens Jagger kan sette trutmunn, så vet Richards å skule kniver nedover ryggen på tilhengerne sine. Han er et syn for guder med gitaren over skuldrene, og uslåelig med en skjødesløs sneip i kjeften. Han er en av The Rolling Stones.

Av Arvid Skancke-Knutsen // 24.12.20

For mange er han en levende legende. For enda flere er det et under at han i det hele tatt er levende. Hans annet kallenavn er Mr. Unhealth.

Historien om hans narkotikaavhengighet er overeksponert nok allerede, men den peker på et gjennomgående trekk ved livet hans: Det samme som til tider har ført Keith Richards på randen til selvødeleggelse, har også sørget for at han vil leve evig i historien om rock. Det er et gammelt paradoks, men i tilfellet Richards overskygges det heldigvis av et annet, og langt viktigere faktum: Dette er en fyr som har vært med på å forandre popmusikkens ansikt.

Musikken til The Rolling Stones har til tider blitt redusert til bare et soundtrack for de mørke mytene som omgir bandet, men de beste øyeblikkene deres vil alltid skinne sterkere enn alle sladrehistoriene om ville parties, satanisme og dopbruk. Framstående musikkritikere kåret nylig «Satisfaction» til tidenes single. Den kunne like gjerne ha vært byttet ut med låter som «Paint it Black», «Jumping Jack Flash» og «Street Fighting Man». Og det gedigne album-kuttet «Sympathy for the Devil» er kanskje den éne sangen som best summerer rollen The Rolling Stones spilte gjennom det turbulente 60-tallet.

Hissende rytmer, Jaggers hånende stemme og megariffene til Richards bærer fram historien om et samfunn i frykt og oppløsning. «Sympathy …» blir en hel generasjons rock’n’roll-anthem, og den dag i dag slår den fremdeles an drømmeaktige gnister hos tilhørerne. På en gang makter den både å kommentere, være og nøre opp under alle følelser den beste rocken alltid har gitt oss.

Historien om The Rolling Stones er velkjent nok, men mye av den har alltid blitt blandet sammen med enorme overdrivelser. Tusenvis av skribenter har tjent halvskitne penger på å skrive regelrette løgner om deres rock’n’roll-cirus. Det finnes en liten flamme av sannhet bak alle fortellingene om bandets eksesser privat og på scenen, men det meste er et tykt teppe av spekulativ røyk. Verst var det i tiden etter Altamont-konserten i ’69, der ordensvakter fra Hells Angels regelrett myrdet en tilskuer. The Stones ble angrepet som om de personlig hadde gitt ordre til drapet, og pressen gikk amok i sine skriverier om hvor onde og amoralske disse britiske musikerne var.

Selvsagt hadde Stones alltid vært bad boys. De fulgte ofte tett i kjølvannet på The Beatles, og de framsto som opprørere i langt større grad enn de fire fra Liverpool. Media presenterte dem gjerne som det mørke motstykket til The Fab Four. Og ja – musikken deres var røffere, tekstene krassere og utseendet mer rebelsk, men den største forskjellen lå likevel kun i dette: The Beatles var bortimot untouchable på denne tiden – Richardds & Co. stod adskillig mer lagelig til for hugg.

Også konkurranseelementet mellom de to gruppene har blitt sterkt overdrevet, for i virkeligheten støttet The Beatles kollegene sine på mange vis. George Harrison hjalp dem å få sin første plate-kontrakt med Decca, og Lennon introduserte dem for den viktige amerikanske bakmannen Murray The K.

Den ofte negative pressen ble et tve-egget sverd for The Rolling Stones. På den ene siden førte den til at alle opprørske tenåringer trykket dem til seg som sitt band, men samtidig gjorde skriveriene at politiet begynte å puste dem i nakken. Det beryktede Redland-raidet i 1967 fant sted fordi en britisk skandaleavis antydet at Mick Jagger brukte LSD. Det var begynnelsen på en lang og bitter feide med lovens lange arm. Mellom 1967 og 1980 gikk det knapt ett år mellom hver gang det ene eller det andre Stones-medlemmet ble arrestert for narkotikabesittelse, og det stadige presset fra myndighetene var en sterkt medvirkende årsak til Brian Jones’ tragiske død i 1969.

Men samtidig vokste The Stones seg stadig større, og LP’ene fra «Aftermath» (1966) og utover viste at de var noe langt mer enn bare et imponerende hitmaskineri: De utviklet en egenart og en stil som skulle påvirke titusenvis av senere musikere.

Mest etterapet ble Richards’ gitarspill: Smarte, bluesbaserte riff som kunne veksle fra det tidvis lyriske til det flerrende, flammende rocka. Han skapte skole, og gjennom årene fortsatte han å kverne ut klassiske låttemaer. Alt tidlig på 60-tallet var det klart at det var han som i første rekke var Stones. Wyman, Watt, Jones og senere Wood gjorde jobbene sine solid nok, Jagger kunne synge og danse som en lidderlig Gud, men det var Richards som skapte bandets sound.

Jagger og Richards vil alltid være uvergelig knyttet sammen, men som typer er de markant forskjellige: Middelklassegutten Jagger har alltid brukt det søte jet set-livet som målestokken og beviset på sin egen personlige suksess, mens Richards over årene har funnet sin største tilfredsstillelse i arbeidet med musikken. Han er en arbeiderklasse-lad fra små kår i London-forstaden Dartford, og han har alltid villet gå sine egne veier.
Som i 1956, da unge Richards ble i fyr og flamme over å ha hørt Sun-sessionene til Elvis. Han fikk moren til å kjøpe den første gitaren til ham, og han øvde som en besatt. Snart begynte han å lytte til og imitere de gamle, svarte bluesmesterne. Noen år senere skulle han selv bli den beste ambassadøren for musikkstilen deres. Han var et følsomt, ofte plaget barn, men over tiden skulle han lære seg å skjule sin naturlige skyhet bak en tøff maske.

Privat har Richards vært fra helvete og tilbake flere ganger, men har alltid vendt styrket tilbake. I dag er han stoffri. Han har fire barn, og han har hatt langvarige forhold til Anita Pallenberg og Patti Hansen. Det sier en del om The Stones’ posisjon i media at folk flest kjenner navnet på medlemmenes venninner bedre enn på de fleste toppolitikere.

Men The Rolling Stones har vært et band som ingen andre i rocken, og historien om dem ruller fremdeles videre.

I disse dager slipper Keith Richards sin første solo-LP: «Talk is Cheap».

PULS kan nå by på et eksklusivt intervju med mannen.

Det ble gjort i New York i begynnelsen av september, og Richards snakker her ut om privatlivet og det nye albumet, om årene med Stones, om narkotikamisbruket og alle mytene som har omgitt dem.

Det har blitt et tilbakeblikk på vel 25 års rockehistorie.

Vi ønsker god lesning.