Peregrine skiller seg ut som et album som prøver å skille seg ut

Er jeg like imponert som Oslo-gryta tilsynelatende er over sin Oslokvartett? Meh.

Av Lina Halvorsen // 29.11.20

Kvartetten Das Body frontes av hovedvokalist Ellie Linden, som vrir og vrenger stemmen sin øst-vest-sør-nord, i sirkel-spiral-firkant-trekant, høyt og lavt. Hoppet fra vokalprestasjonen i “One Night Woman” til “Always Shitty” er like stort som om det var med vilje. Vent, det var det jo.

Jeg får legge inn en klausul akkurat her tenker jeg: Anmelderens meninger er hennes egne.

Er jeg imponert? Mja. Er jeg like imponert som resten av Oslo-gryta tilsynelatende er over sin oslokvartett? Meh. Det er uamerikansk pop. Det er skitten pop. Det er litt sær pop. Men det er fortsatt pop, til tross for hva gjengen i Das Body prøver å få til. Men akkurat det er ikke nødvendigvis et minus. Flere av sporene er catchy, og jeg må innrømme at grooven i “Against the Glass” er en velkommen chille-sang.

Men for min del preges hele albumet av at det rett og slett “prøves for hardt”. Og ja, kanskje jeg er streng, men sett på “On Request”, så ser du kanskje tegninga mi her.

Det sporet som virkelig skiller seg ut er “Better Half” - i mine ører det sterkeste sporet på hele albumet. Med en vokal som tidvis minner om Lene Nystrøm, og en beat og oppbygning som er både fengende, stygg - og som frakter meg rett til Gorillaz sin soundscape. Herlig! Med rare sammensetninger, usammenhengende lydbilder utfordrer “Better Half” lytteren, og du må nok gi den et par runder først. Gøy, her tilfører vi noe nytt, vi prøver fortsatt veldig hardt for å få det til, men det funker.

Kanskje jeg skal være litt grei, og ta mitt eget råd? Jeg gir "Peregrine" et par runder til.

DAS BODY
Peregrine
Das Body Music