Samling rundt leirbålet: Jeff Tweedy

Kan Jeff Tweedy levere noe skuffende? Svaret er et at det antageligvis er helt umulig. Veldig country denne gang.


Wilco ligger i corona-dvale, men Tweedy er hypp på å spille. «Love is the King» er et hjemmesnekra album der han i hovedsak får musikalsk støtte av sine sønner Spencer og Sammy.

Lo-Fi er bare fornavnet – og det er jo ikke noe nytt for mannen som vel må sies å ha hovedansvaret for innførselen av begrepet alt-country. Han spilte bass for smått legendariske Uncle Tupelo, der Jay Farrar var den toneangivende låtskriveren.

Midt på 90-tallet var det bråstopp i samarbeidet. Jeff Tweedy starta Wilco, mens Jay Farrar samla sammen Son Volt. Kanskje var dette nok et eksempel på at to store personligheter i lengden ikke holder ut å være i samme band. Lennon/McCartney og Jagger/Richards representerer nok mer unntaket enn regelen.

Må du være fan av Jeff Tweedy på forhånd for å like dette albumet? Nei – men det hjelper. For du må ha sans for dette gjennomførte lo-fi-lydbildet – og samtidig like enkle sanger som overhodet ikke har hit-potensial. Dette er sanger rundt leirbålet.

Om de hadde disponert et lite trommesett i Det Ville Vesten for to hundre år siden, ville cowboy-orkesteret hatt et sound a la Jeff Tweedy anno 2020. Og da er det vel bare å tenne fredspipa? Vi trenger litt fred og ro nå, de aller fleste av oss.

JEFF TWEEDY
Love is the King
Words Amparasand Music/BMG


Del på Facebook | Del på Bluesky

Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.