Idles: Arbeiderklasse-pønk fra Bristol
Dette er rått og brutalt, både i form og innhold.
Hvis du er fan av Leonard Cohens «Slow», kan du muligens glemme Idles. De liker å karakterisere seg sjøl som et «angry band», og har sine ord i behold. Dette er illsinte, unge herrer.
Bristol-bandet albumdebuterte med «Brutalism» - helt korrekt tittel – i 2017, og de er produktive. «Ultra Mono» er deres fjerde full-lengder. De spiller pønk, men gjør mye mer ut av sjangeren enn «tre grep og sannheten». På sitt beste er de like gode som Sex Pistols, og da snakker vi i min bok om seierspallen i pønk.
Sjefen i bandet, Joe Talbot, skriver harmdirrende tekster. Noen vil sikkert mene han er i overkant politisk korrekt, men mener han alt dette «korrekte» - ja, så mener han det vel. Og det er ingen grunn til å betvile hans engasjement.
Jeg aner ingen ting om Talbots oppvekst og bakgrunn, men han synger som om han har bodd hele livet på Blitz. (Som vel strengt tatt ikke forteller så mye om klassebakgrunn; det er nok av middelklasseungdom som har «feriert» på Blitz – omtrent som de velstående «dead heads» som fulgte Grateful Dead året rundt.)
Det er ingen tvil om at Joe Talbot mener han lever i et klassesamfunn, et standpunkt de færreste vil bestride. Derfor roper han høyt og tydelig. Ikke en gang når han skriver og synger «The Lover», greier Talbot å holde seg i skinnet: «Fuck you! I’m a lover»!
Men musikken er altså mye mer nyansert, selv om den er rått tilhogd. Mye råere enn Fontaines D.C., men helt klart i slekt.
Del på Facebook | Del på Bluesky