Steve Earle flekker tenner
Steve Earles sanger har alltid vært litt som den første pannekaka du steker, oppreven og litt rufsete i kanten, men absolutt smakfull. Stridslysten har det aldri manglet på, og nå er sanger-låtskriveren tilbake i manesjen med ti arbeidssanger der flere høres ut som om de er skrevet for hundre år siden. I denne sammenhengen er det et kvalitetsstempel. Og denne gang står det en kraftig munningsild ut av Earles penn.
Sju av disse sangene er en del av forestillingen «Coal Country» som ble oppført på New York's Public Theater tidligere i år og rakk å spille et tjuetalls forestillinger for fulle saler før koronabommen gikk ned. Steve Earle var selv en del av ensemblet og fremførte sangene fra scenen bare akkompagnert av en akustisk gitar og banjo.
Forestillingen er en hyllest til de 29 gruvearbeiderne, av tretti, og som måtte bøte med livet etter en eksplosjon i The Upper Big Branch-gruva i West Virginia i april for ti år siden, den verste gruveulykken i USA siden 1970.
Earle har skrevet tekstene basert på intervjuer med de forulykkedes etterlatte, og ingen i hele universet kunne gjort dette med samme innforlivelse som nettopp Earle. Og han fremfører disse sangene med gruveslam i stemmen. På plata har han med seg sine faste følgesvenner i The Dukes, som bidrar til å gi sangene en dåm av grovt underernært, saloondør-slamrende hillbilly-country, noen ganger omhyllet av en slags bluespunk, i et musikalsk utrykk fullstendig lutret for dilldalleri.
Steve Earle kom til overflaten igjen en gang på midten av 90-tallet, etter å ha vært til bånns i drogenes pøl lenge, ja så vidt lang tid tok det at man kunne frykte at mannen hadde tatt turen over elven Styx. Men Earle kom tilbake som en mer skarpskodd politisk låtskriver enn noensinne. Og selv om Steve Earle har anlagt et smått messiansk skjegg på sine eldre dager vokter han seg vel for forkynnelsens patos, snarere tvert imot. Han fremfører disse sangerne med et dypfølt agg som også omslutter et oppriktig sinne over fagforeningsknusing og kapitalismens urett i et tvers igjennom oppriktig forsvar for samfunnets nedbøyde og utstøtte.
«Ghost of West Virginia» er trolig Steve Earles mest fokuserte utgivelse siden debuten «Guitar Town» for vel 35 år siden. I senere år har han laget plater med prima coverversjoner av Townes Van Zandt og Guy Clark, begge to store inspirasjonskilder og forelegg for Earles egen musikk.
Plata åpner med «Heaven Ain’t Going Nowhere», en klassisk arbeidssang, ikke ulik en shanty, med forsanger og repeterende kor i et rytmisk driv tilpasset gruvearbeidernes fysisk slit, kan man tenke seg. «Black Lung» er countryblues i ur-tradisjonell innpakning, og på «It’s About Blood» lister han opp navnene på alle de 29 som mistet livet 300 meters under bakken i eksplosjonen. Utvilsomt platas sterkeste spor. Nevnes må også nydelige «If I could See Your Face Again», en kjærlighetssang der vokalen overlates til felespilleren i The Dukes, Elanor Whitmore. En sang der ordene flyter vektløse i melodiens svale brenninger.
«Ghost of West Virginia» er en plate som flekker tenner med en prosa som leser seg selv. Det er musikk som er fint spilt, men blottet for briefing i sanger som peker nese til det virtuose, men som utstiller både tradisjon og solidaritet.
Anbefales!
Del på Facebook | Del på Bluesky