Steve Earle: Jerusalem

Dette er vår mann: Denne meldinga går til alle dere som har sansen for både Tom Waits, Bruce Springsteen og Shane McGowan. I Steve Earle går de tre opp i en høyere enhet. Og endelig kom det ei skive som surrer rundt Amerika etter Twin Towers - som ikke er verken søtladen eller nasjonalistisk.


En gang i tida var Steve Earle rubrisert som "country". Det er han definitivt ikke lenger, og har vel strengt tatt ikke vært det på denne sida av 1990.

Nå er han en genuin singer/songwriter som, uten å sjele til sjanger, velger det uttrykket han syns passer sangene best. Det blir som regel plain, amerikansk rock - og det blir ikke mer country av at han eksempelvis inviterer med seg Emmylou Harris i nydelige "Remember You".

Steve Earle er bekymra, på nasjonens vegne. En gang sendte vi soldater til andre sida av kloden for å forhindre et kommunistisk domino-spill som til slutt kunne ta knekken på selve Land of the Freedom, mener Earle. Det gikk til helvete. Er vi i ferd med å takle War on Terrorism på samme vis?

Det er dristig, i et land som på det mest avskyelige renner over av nine eleven, å skrive en sang der "den amerikanske taliban", John Walker Lind, er jeg-person. Er vi i ferd med å grave så dype grøfter på denne kloden vi sammen bebor, at terror for enkelte blir avmaktens eneste svar?

Best tror jeg han oppsummerer sin sinnstilstand i aller første linje av tittelkuttet:

I woke up this mornin' and none of the news was good

Låtmaterialet er tvers igjennom superb, med det som resultat at Steve Earle har levert en av årets definitivt mest essensielle utgivelser.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Steve Earle lar sorgen få utløp i glimrende musikk

(05.01.21) Steve Earle har opplevd det aller verste – å miste sønnen sin. Nå har han gitt Justin Townes Earle en av de flotteste gravferdssangene jeg har kan huske å ha hørt.


Steve Earle flekker tenner

(26.05.20) Steve Earles sanger har alltid vært litt som den første pannekaka du steker, oppreven og litt rufsete i kanten, men absolutt smakfull. Stridslysten har det aldri manglet på, og nå er sanger-låtskriveren tilbake i manesjen med ti arbeidssanger der flere høres ut som om de er skrevet for hundre år siden. I denne sammenhengen er det et kvalitetsstempel. Og denne gang står det en kraftig munningsild ut av Earles penn.


Steve Earles skarpe blikk

(17.04.13) Det er en Earle i godt slag vi hører på hans 15.skive. Han har mye på hjertet, igjen.


Steve Earle: I'll Never Get Out Of This World Alive

(26.04.11) Vi er blitt vant til, nærmest skjemt bort med sterke album fra
countryrockeren Steve Earle gjennom en årrekke. Denne tilhører ikke nevnte kategori. Her går han litt for ofte på tomgang.


Steve Earle And The Del McCoy Band: The Mountain

(01.03.99) OK; nå snakker vi country på alvor. Ikke cauntry (Bjøro Håland), men kåntri - sånn som Rune Halland uttaler det. Her lukter hestemøkk og western saloon lang vei – og en dasj irsk pub.


Perfeksjonistene i Dimmu Borgir

(12.06.26) Dette er ikke ett kjedelig sekund, ikke én feil tone. Musikken vrir og bukter seg, som en slange. Hver eneste låt er et lite mesterverk.


Og nå – len deg godt tilbake, slapp helt av

(09.06.26) Den som leiter finner, er det vel noe som heter. Har du hørt om Johanna Reine-Nilsen?


God dokumentar om Earth Wind & Fire

(09.06.26) Med dokumentaren "Earth, Wind & Fire (To Be Celestial vs. That's the Weight of the World)" fortsetter Ahmir «Questlove» Thompson sin imponerende rekke av musikkfilmer. Etter suksessene "Summer of Soul" og "Sly Lives!" retter han nå blikket mot et av populærmusikkens mest innflytelsesrike band.


The Joy Thieves - sensasjonelt bra!

(09.06.26) Nådeløst, høyenergisk, tungindustrielt dansbar. Om «Apocalypse Pending» virkelig blir lydsporet til verdens undergang, skal vi danse oss til døde, smilende og lykkelige.


Sugar - bråkepop reunion for gamle fans

(08.06.26) En fin søndagskveld med bittersøt kraftpop, bråkete og melankolsk. Slik vil vi oppsummere den amerikanske trioen Sugars «Love You Still»-turné-opptreden på John Dee i Oslo på Punkens dag, 7. juni. (Amerikanerne feirer den 25.oktober.) Helt topp var det imidlertid ikke. I lengden ble det mye fyllmasse, låtene for like og vokalen for begrenset.


Eigil Berg hjemme på løkka

(08.06.26) Er dette trygt og tradisjonelt? Virkeligheten er nok stikk motsatt. Eigil Berg har lagd et virkelig originalt album.