Årets mest etterlengtede rockeplate

Combos blåste alle av banen på by:Larm, har vært en snakkis i et drøyt år nå, og endelig er debutalbumet ute. Da er vel trønderrocken i trygge hender i overskuelig framtid?


«Boom Shakalaka» åpner debutablumet til Combos med et smell. Steelo er en av de utgivelsene det er knyttet høyest forventninger til denne våren, og det lover godt for resten av plata når de bruker singelen som åpningsspor. Riffet kunne vært rappa fra en tidlig Offspring-låt, samtidig som låten hadde fortjent hvert sekund den har fått på radio for breakdownet før det siste refrenget alene. Wow, så fett det er. De greide til og med å dra i gang allsang på by:Larm med den låten. Så bra er den.

Både «Meme Supreme» og «Mad Beef» sitter bra, og særlig sistnevnte har et kult parti mot slutten, før «Nerdz» og «Make Money Take Money», som nesten kunne vært en Linkin Park-låt. «Make Money Take Money» føles likevel som om den ikke passer helt inn, og her blir man tvunget til å bestemme seg: Skal man se på Steelo som et album og en helhet, eller som en slags spilleliste eller mixtape?

Steelo fungerer nemlig ikke så godt som helhetlig album, selv om flesteparten av låtene er kule, og det føles unektelig som om et par av sporene er fyllmateriale. Kanskje kunne de hatt mer å hente på å droppe et par låter og heller slippe en EP. Selv om de er intense, blir låter som «All About the Vex» og «Bro in Pain» rett og slett litt intetsigende.

Men, altså, dette er debutalbumet til et inntil nylig helt ukjent norsk band. Det er ikke rart de har fått den hypen de har fått, for de er et av de råeste livebandene vi har her til lands for tiden. De er akkurat passe køddete og lite selvhøytidelige, samtidig som de har en voldsom selvtillit og aura over seg. Dette kommer særlig til uttrykk på skivas absolutte høydepunkt, tittelkuttet «Steelo», som helt sikkert kommer til å gå noen runder på radio, den også.

Steelo lover, selv om den ikke nådde helt opp til de enorme forventningene mine, likevel godt for framtiden. Trønderrocken er i trygge hender hos Combos, som knapt kunne hatt mer uflaks: Enn å være et platedebuterende rockeband akkurat nå. Jeg håper i hvert fall at disse gutta kan overbevise meg om at noen av disse låtene er mer enn fyllmateriale fra scenen så snart som mulig.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Combos: Norsk rocks nye yndlinger

(02.03.20) Combos er blitt voldsomt hausset opp siden scenedebuten på Trondheim Calling i fjor, og etter å ha sluppet en av fjorårets mest spennende EP-er. På John Dee viste de at de lever opp til forventningene.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.