Årets mest etterlengtede rockeplate

Combos blåste alle av banen på by:Larm, har vært en snakkis i et drøyt år nå, og endelig er debutalbumet ute. Da er vel trønderrocken i trygge hender i overskuelig framtid?


«Boom Shakalaka» åpner debutablumet til Combos med et smell. Steelo er en av de utgivelsene det er knyttet høyest forventninger til denne våren, og det lover godt for resten av plata når de bruker singelen som åpningsspor. Riffet kunne vært rappa fra en tidlig Offspring-låt, samtidig som låten hadde fortjent hvert sekund den har fått på radio for breakdownet før det siste refrenget alene. Wow, så fett det er. De greide til og med å dra i gang allsang på by:Larm med den låten. Så bra er den.

Både «Meme Supreme» og «Mad Beef» sitter bra, og særlig sistnevnte har et kult parti mot slutten, før «Nerdz» og «Make Money Take Money», som nesten kunne vært en Linkin Park-låt. «Make Money Take Money» føles likevel som om den ikke passer helt inn, og her blir man tvunget til å bestemme seg: Skal man se på Steelo som et album og en helhet, eller som en slags spilleliste eller mixtape?

Steelo fungerer nemlig ikke så godt som helhetlig album, selv om flesteparten av låtene er kule, og det føles unektelig som om et par av sporene er fyllmateriale. Kanskje kunne de hatt mer å hente på å droppe et par låter og heller slippe en EP. Selv om de er intense, blir låter som «All About the Vex» og «Bro in Pain» rett og slett litt intetsigende.

Men, altså, dette er debutalbumet til et inntil nylig helt ukjent norsk band. Det er ikke rart de har fått den hypen de har fått, for de er et av de råeste livebandene vi har her til lands for tiden. De er akkurat passe køddete og lite selvhøytidelige, samtidig som de har en voldsom selvtillit og aura over seg. Dette kommer særlig til uttrykk på skivas absolutte høydepunkt, tittelkuttet «Steelo», som helt sikkert kommer til å gå noen runder på radio, den også.

Steelo lover, selv om den ikke nådde helt opp til de enorme forventningene mine, likevel godt for framtiden. Trønderrocken er i trygge hender hos Combos, som knapt kunne hatt mer uflaks: Enn å være et platedebuterende rockeband akkurat nå. Jeg håper i hvert fall at disse gutta kan overbevise meg om at noen av disse låtene er mer enn fyllmateriale fra scenen så snart som mulig.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Combos: Norsk rocks nye yndlinger

(02.03.20) Combos er blitt voldsomt hausset opp siden scenedebuten på Trondheim Calling i fjor, og etter å ha sluppet en av fjorårets mest spennende EP-er. På John Dee viste de at de lever opp til forventningene.


Flerdimensjonalt Black Country

(22.10.25) På menyen: Barokk kammerpop, kunstrock, progressiv folk og eksperimentell rock med subtile skiftninger og variert musikalsk tilnærming. Black Country, New Road - til tonene av "I Dovregubbens hall" ankommer de scenen, etter at vi først har latt oss forføre av oppvarmerne Westside Cowboys’ skranglete americana med snitt av The Pogues.


Da Bruce Springsteen møtte veggen

(21.10.25) Han var i ferd med å bli verdens største rockestjerne. Samtidig var Bruce Springsteen på full fart mot stupet; han kunne ikke finne mening i noe han gjorde, selve livet virka meningsløst. Så lagde han «Nebraska».


Nonne - kompromissløs elektro-rock magi

(21.10.25) Ikke la deg skremme av navnet. Nonne er et band fra Tromsø med Erlend Skotnes på trommer, synth og elektronikk og Gustav Eidsvik på bass og vokal. Og dette er noe av det feteste som har kommet fra nord de siste årene.


Men rocken var så definitivt ikke død!

(20.10.25) «Det finnes ingen bra rockeband for tiden» leser jeg stadig vekk på SoMe. «Alt var så mye bedre før, og jeg hører bare på de gamle skivene mine!»


Slitesterke «Horses» holder seg godt live

(19.10.25) Betydningen av å høre et album fra første låt på side 1 til avslutningen av side 2 kan knapt overvurderes. Dette ble klart da ikonet Patti Smith, dypt involvert og konsentrert med hjelp fra selveste Lenny Kaye, valgte å gjøre ære på «Horses» - 50 år etter utgivelsen.


Knall rifftung rock’n’roll med The Hives!

(18.10.25) Blinkende westerninspirerte smokingdresser, frekk, eksplosiv rock n roll med punk energi og vittige kommentarer. The Hives ledes av en av verdens mest karismatiske og selvsikre frontfigurer – og han fronter et stramt, veloljet band. Vi koste oss glugg med rockeklisjeer og rifftung garasjerock som fungerer også i 2025.