I Like to Sleep: Frijazz i særklasse

«Daymare» gir mildt sagt et stort håp for fremtidens musikk. I Like to Sleep bygger videre på frijazzens grunnmur og fremstår som et forbilde for unge musikkfrelste.


I Like to Sleep består av tre unge herrer fra Trondheim. Allerede som tenåringer dannet de gruppa i 2015. Det er nesten ikke til å tro, men disse talentfulle gutta høres ut som om de har vært aktive musikere i flere tiår. Deres debutalbum, «Bedmonsters» (2017), kunne like gjerne vært en 70-tallsklassiker fra jazzlabelen ECM.

Under Moldejazz 2018 mottok de utmerkelsen Årets unge jazzmusikere. Og nå har trioen attpåtil blitt tatt inn i varmen hos Rune Grammofon. Vi snakker om et plateselskap som står bak utgivelser med ganske så veletablerte band. Motorpsycho, Elephant9 og Bushman’s Revenge er bare et fåtall av selskapets brede utvalg.

«Daymare» er altså I Like to Sleep sitt første bidrag hos dette plateselskapet. Albumet åpner med den suggererende låta «Beyond Bedmonsters and No Sleep». Allerede her kan en tydelig høre hvor de har hentet sin inspirasjon fra. Det ligger et teppe av Terje Rypdals stil over barytongitarist Nicolas Leirtrø sitt virtuose spill.

Amund Storløkken Åse er en fryd å høre på når han leker seg med vibrafonen. Og det er heldigvis ikke så sjeldent heller. Der de to andre er dypt konsentrert, fungerer Storløkken som en lett motvekt. Denne genistreken passer utmerket på de litt tyngre låtene, som for eksempel «Playing with Fire» og «Circles.

Men det er nok trommis Øyvind Leite som gir lydbildet det lille ekstra. Fra bare så vidt å berøre cymbalene til å piske bandet fremover, skaper han en magisk dimensjon. Det skal godt gjøres å holde takten i den blytunge «Braintrain». Her glitrer for øvrig Storløkken med sine herlige Zappa-tendenser.

«Daymare» er langt i fra listepop, men det ville vært rart hvis ikke I Like to Sleep blir et kjent navn i fremtiden. Dette er komposisjoner som er spilt med følelser, og drevet av gleden ved å skape nye veier i musikken. Deres to album låter unektelig som starten på noe stort.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hiromi - pianist av en annen verden

(13.09.26) Hun kan få deg hekta på selve pianospillet. Det er noe nesten utenomjordisk over måten hun angriper instrumentet på.


Da The Band’s Band feira The Band

(10.09.26) En varmende hyggekveld for gamle kjente, både på og i salen. Men det skrangla litt for mye – oppe på scenen.


President er mann for sin hatt

(10.09.26) Plutselig er det r’n’b-takter. Og jazz. Og masse trommer. Beinharde, sjukt tekniske trommer som går rett inn i margen. Ei veldig behagelig skive.


With a bang on the ear!

(07.09.26) Uten å se for mye på setlistene så langt i turneen, hadde jeg tenkt meg mer av et folk/freak-show i hovedsakelig akustisk format. «Fisherman’s Blues» og «Room to Roam» i ett, på en måte. Sånn ble det ikke. Men for et party det ble!


Arne Treholt – i et skimmer av gråsoner

(03.09.26) Brobyggeren som brente alle sine broer. Han som ikke sang i dur, heller ikke i moll – men noe midt imellom. Det fins mange måter å beskrive hva «gråsoner» betyr, og du får de fleste av dem anskueliggjort på Oslo Nye Teater.


Finere blir vel neppe indiepop?

(02.09.26) Det har aldri vært vanskelig å like Phoebe Bridgers, men for noen har hun kanskje vært smått utilgjengelig? «Lost Weekend» bør skaffe henne nye beundrere.