I Like to Sleep: Frijazz i særklasse

«Daymare» gir mildt sagt et stort håp for fremtidens musikk. I Like to Sleep bygger videre på frijazzens grunnmur og fremstår som et forbilde for unge musikkfrelste.


I Like to Sleep består av tre unge herrer fra Trondheim. Allerede som tenåringer dannet de gruppa i 2015. Det er nesten ikke til å tro, men disse talentfulle gutta høres ut som om de har vært aktive musikere i flere tiår. Deres debutalbum, «Bedmonsters» (2017), kunne like gjerne vært en 70-tallsklassiker fra jazzlabelen ECM.

Under Moldejazz 2018 mottok de utmerkelsen Årets unge jazzmusikere. Og nå har trioen attpåtil blitt tatt inn i varmen hos Rune Grammofon. Vi snakker om et plateselskap som står bak utgivelser med ganske så veletablerte band. Motorpsycho, Elephant9 og Bushman’s Revenge er bare et fåtall av selskapets brede utvalg.

«Daymare» er altså I Like to Sleep sitt første bidrag hos dette plateselskapet. Albumet åpner med den suggererende låta «Beyond Bedmonsters and No Sleep». Allerede her kan en tydelig høre hvor de har hentet sin inspirasjon fra. Det ligger et teppe av Terje Rypdals stil over barytongitarist Nicolas Leirtrø sitt virtuose spill.

Amund Storløkken Åse er en fryd å høre på når han leker seg med vibrafonen. Og det er heldigvis ikke så sjeldent heller. Der de to andre er dypt konsentrert, fungerer Storløkken som en lett motvekt. Denne genistreken passer utmerket på de litt tyngre låtene, som for eksempel «Playing with Fire» og «Circles.

Men det er nok trommis Øyvind Leite som gir lydbildet det lille ekstra. Fra bare så vidt å berøre cymbalene til å piske bandet fremover, skaper han en magisk dimensjon. Det skal godt gjøres å holde takten i den blytunge «Braintrain». Her glitrer for øvrig Storløkken med sine herlige Zappa-tendenser.

«Daymare» er langt i fra listepop, men det ville vært rart hvis ikke I Like to Sleep blir et kjent navn i fremtiden. Dette er komposisjoner som er spilt med følelser, og drevet av gleden ved å skape nye veier i musikken. Deres to album låter unektelig som starten på noe stort.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Veldig amerikansk, super skotsk indie

(11.02.26) Gitaren som bærebjelke, historien i sentrum og en vokal som sprekker akkurat nok til at du tror på den.


Sårt og skrålende Wednesday

(09.02.26) Med skringrende skarp gitarstøy, power akkorder, skrik og sår twang ga Asheville, North- Carolina- kvintetten Wednesday valuta for pengene til et forhåndsutsolgt Parkteatret i Oslo.


Jaguar 777 - variert ensformighet

(09.02.26) Noen skiver er mer vriene å anmelde enn andre, av forskjellige grunner. Debutskiva til Jaguar 777 havnet i den smått forunderlige og sære kategorien «musikk jeg ikke misliker, men jeg vet heller ikke om jeg egentlig liker den».


For en herlig kveld med Alfa Mist!

(09.02.26) Det skinner av hele bandet, det gnistrer av alle tonene og lydene og melodiene. Melodiene hopper og spretter, musikken er spenstig og aldri kjedelig.


Cast har aldri vært bedre

(08.02.26) Det beste og mest rocka britpop-albumet på svært lang tid.


Sjukt bra, Mayhem!

(06.02.26) Intrikate melodilinjer? Snakk om! Støy? Dette er melodiøst så det holder!