I Like to Sleep: Frijazz i særklasse

«Daymare» gir mildt sagt et stort håp for fremtidens musikk. I Like to Sleep bygger videre på frijazzens grunnmur og fremstår som et forbilde for unge musikkfrelste.


I Like to Sleep består av tre unge herrer fra Trondheim. Allerede som tenåringer dannet de gruppa i 2015. Det er nesten ikke til å tro, men disse talentfulle gutta høres ut som om de har vært aktive musikere i flere tiår. Deres debutalbum, «Bedmonsters» (2017), kunne like gjerne vært en 70-tallsklassiker fra jazzlabelen ECM.

Under Moldejazz 2018 mottok de utmerkelsen Årets unge jazzmusikere. Og nå har trioen attpåtil blitt tatt inn i varmen hos Rune Grammofon. Vi snakker om et plateselskap som står bak utgivelser med ganske så veletablerte band. Motorpsycho, Elephant9 og Bushman’s Revenge er bare et fåtall av selskapets brede utvalg.

«Daymare» er altså I Like to Sleep sitt første bidrag hos dette plateselskapet. Albumet åpner med den suggererende låta «Beyond Bedmonsters and No Sleep». Allerede her kan en tydelig høre hvor de har hentet sin inspirasjon fra. Det ligger et teppe av Terje Rypdals stil over barytongitarist Nicolas Leirtrø sitt virtuose spill.

Amund Storløkken Åse er en fryd å høre på når han leker seg med vibrafonen. Og det er heldigvis ikke så sjeldent heller. Der de to andre er dypt konsentrert, fungerer Storløkken som en lett motvekt. Denne genistreken passer utmerket på de litt tyngre låtene, som for eksempel «Playing with Fire» og «Circles.

Men det er nok trommis Øyvind Leite som gir lydbildet det lille ekstra. Fra bare så vidt å berøre cymbalene til å piske bandet fremover, skaper han en magisk dimensjon. Det skal godt gjøres å holde takten i den blytunge «Braintrain». Her glitrer for øvrig Storløkken med sine herlige Zappa-tendenser.

«Daymare» er langt i fra listepop, men det ville vært rart hvis ikke I Like to Sleep blir et kjent navn i fremtiden. Dette er komposisjoner som er spilt med følelser, og drevet av gleden ved å skape nye veier i musikken. Deres to album låter unektelig som starten på noe stort.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hilma Nikolaisens jul

(10.12.25) Det peises på med kubjeller og klokkeklang og alt annet som hører jula til. Men dette er ingen vanlig juleplate.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.