Best of Bjølsen Valsemølle – med bare nye sanger!

Fra småting kan det komme noe stort – det er småting som løfter meg, småting som tar meg opp, småting som tar meg ned, småting som tar meg videre.


Jeg har tillatt meg å forkorte lyrikken i «En fremmed» bitte lite grann. Men dette er kjernen i Trond Ingebretsens lyrikk. Han ser «det store i det små», for å sitere Guren Hagen og hans tekstforfatter Gunhild Kværness. Ingebretsen skriver så nært – enten han befinner seg i Palestina, i traktene rundt Lofoten og Senja, eller rett sør for Bislet i hovedstaden.

Musikalsk er dette det helt uten sammenligning beste albumet Bjølsen Valsemølle har levert. Dette skyldes ikke minst produsent Lasse Hafreager – keyboardisten som er mest kjent fra Hellbillies og Sambandet. (Noen vil vite at undertegnede for tida spiller i Dylan Bonanza sammen med ham, hvilket vel gjør meg inhabil. Det får stå sin prøve. Den som vil ta meg på faglig innhold i denne anmeldelsen er hjertelig velkommen – PULS’ spalter står som regel åpne.)

Trond Ingebretsen har kommet opp med et knippe overraskende varierte låter, som er produsert like variert. Bjølsen er godt plassert i Åge/Springsteen-tradisjonen, men «En fremmed» ligger for eksempel nærmere Jonas Fjeld. De som er inne i dette musikalske landskapet vil skjønne differensieringa.

Jeg omtaler dette albumet i seineste laget, men 1. mai er en god anledning til å gjøre det. Alt Trond Ingebretsen gjør staves sånn: So-li-da-ri-tet. Hør på «Der land snakker til himmel’n», og du skjønner umiddelbart hva jeg mener.

Om noen måneder har Israel annektert så godt som alt av det som er igjen av palestinsk jord på Vestbredden, og dermed slått en strek over den såkalte tostatsløsninga. Trond Ingebretsen er mannen som kan skrive sangen om denne tragedien. Samtidig som han kommer opp med nye tekster om gleden ved å gå mange mil på ski, og å spille fotball.

Trond Ingebretsen har for lengst skrevet seg inn i den lange rekka av folkets populær-lyrikere. Fra Arne Paasche Aasen, til Rudolf Nilsen, Joachim Nielsen, Lars Lillo Stenberg, Lillebjørn Nilsen, til Åge Aleksandersen.

Bjølsen Valsemølle har aldri vært bedre. De feirer 1. mai sammen med Østkanten Bluesklubb på Herr Nilsen. Da kan du jo få lov å dømme sjøl.

BJØLSEN VALSEMØLLE
Sanger om kjærlighet
Grappa


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bjølsen feirer 50 år med et smell!

(18.09.24) Det er ikke mange band som kan feire 50 år på veien. Bjølsen Valsemølle gjør det med stil.


Bjølsen Valsemølle "feirer" et 100 år gammelt flyhavari

(04.03.21) En flyoppvisning på Hengsenga på Bygdøy er nå blitt gjenstand for en splitter ny sang fra Bjølsen Valsemølle.


Det kommer til å bli bra, folkens – hilsen Bjølsen Valsemølle, 1. mai

(01.05.20) Det fins tradisjoner man ikke rører ved. 1. mai faller inn i den kategorien – hvori opptatt Østkanten Bluesklubbs 1. mai-feiring. Hvem står for musikken der, som vanlig, på Herr Nilsen? Bjølsen Valsemølle.


Østkanten Bluesklubb feirer 1. mai live på nettet

(27.04.20) En tradisjon brytes når det ikke blir stappfullt på Herr Nilsen i Oslo 1. mai. Men Østkanten Bluesklubb har en plan B.


Vi har hørt Sondre Lerches «Acrobats”

(21.06.26) Sondre Lerche greide ikke lenger å sitte helt aleine med albumet han går svanger med. Ergo ble PULS bedt på en eksklusiv forhåndslytt.


Feelgood med Cardigans, Faithless og Moyka

(20.06.26) Pinlig karaoke med Cee Lo Green fikk heldigvis ikke skygge for smakfulle sett fra Faithless, The Cardigans og Moyka.


Olivia Rodrigo feat. Robert Smith

(18.06.26) Pur pop. Fullstendig uten andre hensikter enn å underholde. Gjør det noe?


Kraftskive fra Evanescence

(17.06.26) Og dævven, om ikke ei anti-Trumpsk skive fra et powerpopband skulle bli så suverent bra. Tenke seg til at noe så positivt skulle komme ut av den oransje goblinen.


Energisk fusjon av synthpop og oi

(17.06.26) Gjengvokal, synthpop og oi i skjønn forening splittet hardcore- og punkpublikummet timer før Norge slo Irak da Edmonton, Canadas Home Front gjestet Norge for aller første gang. Enten sang man med og digget vilt eller så gikk man etter en stund da man opplevde det hele for generisk. Energisk var det i hvert fall - og hardt og skjærende.


Sjitkult med Dogstar

(14.06.26) Dette er ikke et band som speller for å tjene store summer eller bli superstjerner, jeg kan se for meg at de jammer i en halvåpen garasje mens de skravler om løst og fast, som på film.