John Prine – vi vil ha mye mer!
Han blir møtt med massiv applaus. Det er ikke uten grunn. Han er hva amerikanere vil kalle “a national treasure”, en nasjonal skatt. Som sangsmed er han på høyde med de beste - som f.eks. Joni Mitchell, John Lennon, Bob Dyan og Paul Simon.
JOHN PRINE / OSLO KONSERTHUS / 09.02.20
“Fifty years and no hits”, knegger han fra scena. John Prine tenkte egentlig han skulle trappe ned litt, men så begynte hans nyeste album, “The Tree of Forgiveness”, å selge og få priser. Gudskjelov. Vi vil ha mye mer.
Han må sitte på scena. Han har ødelagt beinet, forklarer han. Det er uvant å sitte og spille, men han forteller flere historier på den måten, har han oppdaga. Det er en god ting. Han forteller om hendelser og personer som forma livet hans og i tillegg blei bakgrunn for sanger; om korgutten som gikk på skinnene med ryggen til og blei overkjørt av toget; om mora som blei kalt “Cotton” på grunn av sitt hvite hår; om faren som ville han skulle spille Hank Williams-sanger for ham og som forhåpentligvis skjønte hvilken fin sangsmed sønnen er - og om bestefaren. Prine er en mann jeg virkelig kunne tenke meg å ta et par øl med.
Prine er ikke akkurat grann i målet. Han har en forklaring på det. I 1998 fikk han kreft på høyre sida av halsen, måtte operere, fikk strålebehandling og måtte til taleterapi i etterkant. Kirurgen var fan og dekka til stemmebåndene hans så godt det lot seg gjøre for ikke å skade dem. “Har du hørt stemmen min”, sa Prine, “kunne du heller gjøre den bedre?”
Stemmen ødelegger dog ikke. Den kler sangene.
Under er kveldens setliste med noen kommentarer. Hele fem sanger er fra Prines første album, utgitt 1971. Fire er fra hans siste.
Everything Is Cool
Six O'Clock News
Knockin' on Your Screen Door
Bruised Orange (Chain of Sorrow)
Speed of the Sound of Loneliness – Mange har spilt inn denne. Nanci Griffith nevnes spesielt.
Caravan of Fools – Prine er, ikke overraskende, ikke noen stor tilhenger av Donald Trump. Først fikk de George W. Bush og ingen trodde det kunne bli verre. Så kom Donald ….
Grandpa Was a Carpenter
Hello in There – “Prettiest song I ever wrote.”
Humidity Built the Snowman
Far From Me
Summer's End
Angel From Montgomery – Prine blei nylig hedra med en Grammy Lifetime Achievement Award. Bonnie Raitt spilte denne som hun hadde en hit med i 1974.
All the Best (solo)
It's a Big Old Goofy World (solo)
Mexican Home (med Ian Noe)
Come Back to Us Barbara Lewis Hare Krishna Beauregard (med Ian Noe)
Sam Stone (med gitarist og bassist)
Lake Marie
Ekstranumre:
When I Get to Heaven (fullt band, kone og søster (!))
Paradise (fullt band, Ian Noe, kone og søster))
Musikere:
John Prine – vokal, gitar
Jason Wilbur – gitarer, støttevokal
Fats Kaplin – steelgitar, gitar, mandolin, fele, kazoo, støttevokal
Dave Jaques – bass, støttevokal
Kenneth Blevins – trommer (bl.a. kjent for arbeid med John Hiatt og Sonny Landreth)
Ian Noe fra Beattyville i Kentucky varma oss opp med et halvtimes sett før John prine kom på scena. Noe har en EP og et album ute, “Between the Country”, sistnevnte produsert av seks ganger Grammy-vinnende Dave Cobb. En interessant kar å følge videre.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Kim Ljung - mannen som aldri gjør feil
(27.09.25) Lydbildet er massivt. Ikke musikk å gjøre hagearbeid til. Skitbra.