Slipknot og Behemoth på samme kveld! Det bare måtte bli brutalt og mørkt. Eller?

At det Gdansk-baserte metal-bandet Behemoth, med satanisten Andre Nergal Darski som (eneste) frontfigur, er inspirert av norsk svartmetall fra 90-tallet er en gedigen underdrivelse. Selv om Behemoth ikke var begynnelsen (dog startet opp tidlig 90-tall), representerer bandet videreføringen!

---

Slipknot/Behemoth / Telenor Arena / 22.02.2020

Av Leif Henrik Husom // 23.02.20

---

At Nergal i det hele tatt er oppegående og står på en scene gir håp - ikke fordi han utviser sterke sympatier med over- eller underverdenen - men mer fordi han etter leukemi med diverse benmargstransplantasjoner for 10 år siden kom sterkt tilbake med bandet.

Klassikeren The Satanist (2014) ble årets album i Metal Hammer og er av mange nevnt som et av de beste og viktigste albumene innen svartmetall. 2018-albumet, «I Loved You At Your Darkest», fikk OK tilbakemeldinger, men var som album ikke i nærheten av Satanist-albumet. Dette delvis fordi (litt for) mange låter går i samme toneart - og således ikke stimulerer øret til litt mer tonal variasjon.

Derfor er det litt synd at (knappe) 45 minutter blir avspist med kun to låter fra Satanist-skiva - selv om gromlåtene «Blow Your Trumpet Gabriel» og «Ora Pro Nobis Lucifer» (Be for oss Lucifer) var på set-lista. At de avslutter med «Chant for Eschaton 2000» fra 2007 albumet med omtrent samme navn låter bare tøft.

Det er tredje gang på ett år at bandet besøker Norge, uten at jeg fikk med meg verken Rockefeller i januar eller ToR i sommer. Bandet er bra - det låter bra - og lyden i Telenor Arena er (faktisk) helt upåklagelig. Flinke folk som kan det de driver med - selvsagt gitt at du faktisk fikser det massive death-metal lydbildet.

Men liker du Dimmu Borgir & co - og ikke har hørt Behemoth - så er det et must å låne øre til bandet. Ryddige er de også: Går på når de skal - og gjør det de skal som support-band.

Nergal forsøker å få med «folket» - men bortsett fra menigheten er nok flertallet på gulvet mer klar for seriøs mosh-pitting enn hva vekkelsesritualer med mørke tekster, røyklegging av scene og doble bass-trommer er i stand til å formidle.
Telenor Arene blir kanskje et litt for stort format - men som support er det jo slik det skal være. Kan likevel ikke dy meg fra å glede meg til å høre Behemoth som headliner i et litt mindre format - i et mørkt lokale - og med menigheten til stede. Ifølge wiki, er Behemoth betegnelsen på et dyr (Jobs bok i det gamle testamente), ofte omtalt som et fryktinngytende og uovervinnelig vesen. Det er de ikke på Telenor denne kvelden - men du verden hvor bra det låter!

Som tidligere hobby-musiker er jeg imponert av Slipknots kombo av virkelig tung og aggressiv metal, hurtigheten i riff, lead-vokalen til Corey Taylor, og den rap-inspirerte dualiteten mellom vokal og «repeat-vokalene», manifestert gjennom to perkusjonister med mikrofon. At gutta kan «faget» er det liten tvil om.

Mange kaller stilen NU-metal, men jeg driter egentlig i forsøk på å pre-definere musikk i båser - tungt, intenst og brutalt er det åkke som.

Bandet som sådan synes heller ikke å ha tatt stor musikalsk skade av diverse utskiftninger: Som trommis Joey Jordisson, som ifølge seg selv fikk sparken i 2013, og dødsfallet til bassist Paul Gray i 2010.

Som markedsfører av yrke, er jeg dog ennå mer fascinert av bandet. Merkevaren og myten de gjennom 20 år+ har bygget opp - og som de forsøksvis evner å beholde - treffer på tvers av generasjoner. Junior, som knapt var født da første skiva kom ut, fascineres like mye av det til tider brutale og intense uttrykket - både musikalsk og rent scenisk. Slik far ble første gang han bivånet Slipknot i Oslo Spektrum i 2008 (var ikke på Rockefeller et par år før).

Mange generasjoner er samlet i kveld. Når det er sagt: Mosh-piten var nok større og maskene definitivt kulere før. Men når «alle» (som med Kiss etter hvert) likevel vet hvem du er, spiller det kanskje ikke så stor rolle. Som nevnt - lyden i kveld er, til Telenor Arena å være - både spiselig og lyttbar.

Setlisten er også helt upåklagelig: En suveren kombinasjon av nye og gamle låter med komplett og forventet fravær av rolige(re) låter - stenket med forventet sinne og brutalitet. Åpningen, med «Unsainted» fra siste skiva («We are Not Your Kind»), er en naturlig førstelåt. «Disasterpiece» fra «Iowa»-albumet følger, og så går det egentlig slag i slag - både tilhengere av gammelt og nytt får sitt.

Snittalderen på publikum er såpass voksen at det om det er gamle eller nye låter neppe spiller så stor rolle. Pitten-midten er til tider både stor og voksen (men har som nevnt vært større og mer brutal i gamle dager). Personlig digget jeg aller best de 30 minuttene i midtseksjonen fra «New Abortion» («Iowa»), til «Pscyhosocial» (fra «All Hope is Gone»), til den usannsynlig mørke «Solway Firth» fra siste skive, til klassikeren «Vermillion» (fra «Vol3»). Forventningene til slutt-delen av settet var således formidabel.

Konserten i Oslo var den nest siste på en relativ lang turné, noe bandet bar preg av i andre halvdel. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor (denne type) band (de er ikke alene om «fenomenet») tar så lange pauser mellom (nesten) hver låt et stykke ut i settet. Basert på intensitet er pausebehovet (for noen i bandet) forståelig. Men når stemning-på-topp til de grader faller - og må bygges helt opp igjen på ny gjennom neste låt - må det være lov å etterspørre et «tighthere» oppbygd show.

Slik kan et sultent og lydhørt publikum holdes mye mere på tå hev gjennom (mye) større deler av konserten. Muligens er «pausene» et poeng, men strengt tatt er det vel kun Corey og backing-vokalen/perkusjonistene som jobber skjorta av seg. Og selvsagt mosh-pitterne i tatovert baris blant publikummerne. Ikke minst fordi forutsetningene for en uforglemmelig konsertopplevelse på en lørdag kveld med over-gjennomsnittet publikumpromille er til stede:

«Performance» både kunne og burde vært strammet opp. At «pausene» i tillegg benyttes til at Corey pjatter med publikum - «How many have the first vs. last Slipknot album», «How many are at your first Slipknot concert» - føles som en tidstyv. Ganske meningsløst.

Vi vil ha energi, intensitet og brutalitet! Unntaket kommer når Corey introduserer «We Are Not Your Kind», med hilsen til menigheten og med pes til alle som verken kan eller vil skjønne hva metal egentlig dreier seg om. Da fremstår han som en predikant i Harlem som taler og får respons.

Spesielt siste delen av konserten lider av en følelse av at bandet ønsker det overstått - og at det ellers har vært en helt OK «another day at work». Men som publikum: Heller ikke mer.

Brutaliteten, sjokket, vulgariteten - og sinnet som bandet i sin tid ble kjent for, og som man til tider kan ta og føle på innledningsvis - faller kraftig gjennom konserten. Da settet avsluttes med (sic), «People» og til slutt «Surfacing» - da burde ikke stemningen vært litt som «er det slutt nå»? Slik sitter jeg med en følelse av at den aggressive rottweileren har blitt mer som en labrador – og det kler ikke Slipknot. Men bevares - en helt OK. Men ikke uforglemmelig kveld.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky