Tynt om kunstrock

Torgrim Eggen har skrevet ei tynn flis av ei bok om et emne han kan godt – kunstrock.

Av Arild Rønsen // 19.11.17

Det handler om Roxy Music, David Bowie, og Kraftwerk. Bindeleddet er Brian Eno, lydgeniet som har en finger med over alt.

Undertegnede befinner seg både i og utafor bokas målgruppe. Kraftwerk har til gode å lage én eneste låt jeg liker, og det handler ikke om noe nazi-greier. Eggen, som åpenbart elsker denne formen for plingplong-musikk, har helt rett når han påpeker at alle småunger liker Kraftwerk. Bandet har i sannhet noe infantilt over seg, der de boltrer seg i melodisnutter som aldri overgår «Gubben Noa».

Nå og da underveis lurer jeg på om det har klikka for forfatteren. Om Roxy Music heter det: «I det nærmeste skal vi bli kjent med den merkeligste, mest radikale, mest epokegjørende rockgruppa av dem alle …». Med all respekt – dette er bare sludder. Roxy Music har fire-fem gode låter på samvittigheten, og har aldri revolusjonert verken det ene eller andre.

Men sitatet kunne stått seg, om det var en beskrivelse av David Bowie! Avsnittet som omhandler innspillinga av «Heroes» er bokas definitive høydepunkt, og jeg skjønte ingen ting da jeg innså at fortellinga om David Bowie stopper her. Men Eggen konsentrerer seg altså om 70-tallet. Greit nok.

Jeg har gått tilbake i Bowie-katalogen mens jeg har lest boka, og innsett hvor Angelo Badalamenti henta inspirasjon da han kom opp med den fantastiske musikken til «Twin Peaks». Hør «Warszawa», og du forstår hva jeg mener.

Eggen noterer at U2 har benytta seg av noen Kraftwerk-ideer, men mener irene «simpelthen ikke smitter på den måten». Da kan jeg bare konstatere at forfatteren og anmelderen befinner seg på to vidt forskjellige musikalske planeter – uten at dette skal være noen innvending mot boka som sådan. Men det må være lov å si at jeg hadde venta meg langt mer av ei bok med den ambisiøse tittelen «Kunstrock».

TORGRIM EGGEN
Kunstrock
Cappelen Damm