Så ukommerst kommerst
Jeg syns de har vært oppskrytt, men denne gang treffer Arcade Fire planken.
Canadierne har representert eliten i sin sjanger i et tiår. Hvilken sjanger? Jeg vil si de spiller en blanding av tung indiepop og tung poprock. Ikke indierock av typen Still Corners og Daughter, enn si Eels eller The Shins – og langt i fra poprock a la Roxette (som innimellom spilte ganske så tung pop/rock), Lissie eller Def Leppard.
Da lukter det vel kanskje David Bowie? Ja, det gjør det; Arcade Fire tør å gå like langt utafor den brede landevei som Bowie. De kommer ikke opp med like mange gode melodier, men appellerer så avgjort til det store publikumet som ønsker å være alternativt, men som etter hvert har erobra stadion-arenaene – i klasse med Killers og Muse. Og de unnser seg ikke for å rappe riffet til Michael Jacksons "Billy Jean"!
Alt er like velprodusert, og alt annet enn first take; denne studioregninga må ha vært av det voksne slaget. Lyden er stor, og tidvis ganske voldsomt støyende. Men lydbildet er også kontrastfylt, med plass til rolige bassriff i forkant.
Det mest imponerende med Arcade Fire, er kanskje at de låter så kommerst – med så til de grader ukommerst materiale. Noen millioner fans har venta på dette albumet, og jeg har vondt for å tro at noen av dem blir skuffa.
ARCADE FIRE
Reflektor
Universal
Del på Facebook | Del på Bluesky